Karlsruhe → Middelhavet

Her sitter vi nå, fortsatt i Oslo. I går feiret vi Mikkels 18-årsdag, i morgen flyr vi til Frankfurt, og derfra bærer det videre til Karlsruhe, startpunktet for den siste opplevelsesturen vår – konfirmasjonsgaven til Mikkel. Planen er å sykle fra Karlsruhe langs Rhinen til Mulhouse, derfra til Rhône, og videre ned til Middelhavet. Der vil vi bade, for så å sykle tilbake igjen. På tandem (som i 2014, fra Nordkapp til Oslo) med tilhenger. Det vi bekymrer oss mest for (utenom manglende fysisk form) er varmen. Forhåpentligvis blir det ikke altfor varmt …

I går gjorde vi de siste innkjøpene, besøkte bestemor og bestefar, spiste is og koste oss, så det ble dessverre ikke tid til pakking. Det måtte vi altså ta unna tidlig i dag, og det tar alltid lenger tid enn man tror. Klokken 13:30 forlater vi Eiermann-Allee, men ikke uten å ta et startbilde først. Over Rhinbroen ved Karlsruhe og videre langs Rhinen er vi allerede i Frankrike etter 13 km. Vinden blåser rett i ansiktet, og det er ikke lite. Den vakre strekningen – for det meste langs eller oppå Rhin-vollen, stort sett på sykkelstier, med en og annen syklist eller fotgjenger, ellers bare skog og enger – gjør opp for det.

Den sene avreisen hevner seg, for vi rekker bare to korte pauser i nærheten av Selz. Da vi nærmer oss Strasbourg er jeg helt tom og trenger snarest påfyll. En bensinstasjon leverer Snickers og cola. De siste kilometerne til hotellet drar seg, og rundt klokken 20:00 er vi endelig fremme ved målet for den første etappen av vår tur gjennom Frankrike – vår Tour de France.

Hotellet er ganske enkelt, det har riktignok et basseng, men vi er for utslitte til å bruke det. Restaurant er det dessverre ikke, så vi må nøye oss med to ferdigpizzaer – omtrent det dårligste man kan kalle pizza, men sulten driver det meste ned uansett. Etterpå gleder vi oss til natten i en god seng.

Etter frokost – vi har fått bedre – planlegger vi dagens rute, bestiller hotell for natten, pakker og bytter sete på tandemen. Det er nesten middag før vi endelig sitter på sykkelen igjen. Første halvdel av dagens strekning går langs Rhin-Rhône-kanalen. Den går knivrett sørover, og den eneste variasjonen kommer fra broene som krysser den med 2–5 km mellomrom. På selve kanalen ferdes det stort sett ganske rolige, brede fritidsbåter og av og til en lastebåt. Dekket på sykkelstien langs kanalen veksler mellom topp asfalt (føles nylagt) og grus (bare unntaksvis og bare korte strekk).

Vi har problemer med å finne noe å spise til lunsj. Så det blir ikke annet enn å kjøpe potetsalat, pølsesalat og en baguette på et supermarked og spise dem på parkeringsplassen (en liten overbygning gir den eneste skyggen langt og bredt). Jeg har hatt atskillig bedre mat på langt mer romantiske steder, men lunsjen gjør nytten og metter magene våre. Det blir varmere og vi tar hyppige pauser. På et av stedene der vi stopper kort hører vi en grynting bak en hekk og et gjerde, og Mikkel oppdager et villsvin. Franskmennene har visst noen rare kjæledyr …

Med den dårlige maten fra gårsdagens hotell friskt i minne vil vi ikke gjøre samme feil i dag, og bestemmer oss for å spise middag på en restaurant noen kilometer før dagens mål. Til å begynne med er restauranten tom for folk, men etter hvert fyller den seg. Å bestille viser seg ikke å være helt enkelt, siden menyen bare finnes på fransk. Selv Google Translate hjelper ikke mye med å tyde den. Men mette blir vi …

Etter over 100 kilometer på sykkelen kommer vi sent frem til hotellet, og etter innsjekking og dusj oppdager Mikkel at han har glemt igjen den ene AirPoden sin på restauranten. Vi spør i resepsjonen om det er mulig å ta drosje tilbake, men da vi hører prisen velger vi det rimeligere alternativet: å sykle tilbake i morgen tidlig etter frokost og hente den. Nå ja, god natt!

I går spiste vi middag på en restaurant like før dagens mål. Maten var sådan, og for å gjøre det verre glemte Mikkel igjen den ene AirPoden sin der. Så etter frokost – uten bagasje – dro vi tilbake dit: 11 km ekstra. På vei dit hadde vi strålende medvind, som skulle vise seg å bli den eneste denne dagen. Like før klokken 11 er vi tilbake på hotellet, bagasjen er i tilhengeren, drikkeflaskene er fylt, overnatting for natten er booket, og dagens rute er lagret på sykkelcomputeren. Av sted!

Etter kort tid er vi igjen tilbake langs Rhin-Rhône-kanalen, sykkelstien går snart til venstre for den, snart til høyre, bilfri, knivrett, og med motvind, motvind og enda mer motvind. Den første lengre pausen tar vi på en benk på et fint sted i skyggen ved elven, den andre ved en pølsebod (pølsen fortjente knapt navnet).

Videre går det med motvind, motvind og enda mer motvind. Heldigvis er dagens etappe ganske kort (bare 85 km inkludert AirPod-avstikkeren), men 10 km før dagens mål trenger vi likevel en siste pause og legger oss rett og slett på noen treplanker rett ved elven i solen. Fantastisk.

Like etter klokken 19:00 kommer vi frem til hotellet. Damen i resepsjonen er like hyggelig som hun er søt. Da vi spør om restauranter i nærheten, trykker hun en hel liste med sikkert 20 forskjellige steder i hånden vår. Den som har valget har kvalene, og til slutt lander vi på en italiensk restaurant i nærheten. Det tar bare fem minutter å gå dit, og maten er super: til forrett bruschetta som vi deler. Mikkel velger gnocchi i tomatsaus som hovedrett, jeg velger tradisjonell tagliatelle alla carbonara. Panna cotta med fruktsaus runder av et flott måltid. Rundt klokken 22:00 er vi tilbake på hotellet, godt mette, ikke fullt så slitne som dagen før, men gleder oss likevel til sengen. God natt.

Natten i de herlige hotellsengene på det klimaanlagte rommet var som en drøm. Ni timers søvn gjør kroppen godt. Før frokost skriver jeg en melding til Yannick, siden jeg vet han kjører fra Karlsruhe til Lyon i dag for å hjelpe Anna med flyttingen. Jeg klarer å overtale dem til å stikke innom hotellet vårt på vei til Lyon for å ta med de etter hvert ganske medtatte sykkelklærne våre, vaske dem i Lyon, og gi dem tilbake friske når de kjører hjem til Karlsruhe på lørdag. For en luksus!

Frokosten står ikke tilbake for de herlige hotellsengene. Frokostrommet, med sin staselige hengende lysekrone, er like verdig. Vi har liten tid igjen til å pakke, og akkurat idet vi gjør tandemen klar til avreise, står plutselig Anna og Yannick ved siden av oss.

Vi er glade for at overleveringen av vasketøyet gikk i orden, og etter noen bilder og en kort prat kjører de to videre mot Lyon mens vi setter kursen mot Besançon på tandemen.

Også i dag sykler vi praktisk talt hele strekningen langs kanalen. Det er skikkelig hett, og på et tidspunkt ser vi en flokk beitende kyr på den andre bredden som kjøler seg ned stående i elven. Ganske smart!

Terrenget blir stadig mer kupert, og like før dagens mål får vi øye på festningen i Besançon, som troner imponerende over en klippe. Vi svinger av sykkelstien ved festningen, og derfra fører en ubelyst tunnel under den og over til den andre siden av byen. Siden tandemen ikke har lys og tunnelen er ganske lang, slår Mikkel på lommelykten på telefonen og holder den over skulderen min. Slik gjør vi det i det minste mulig for fotgjengere og syklister som kommer mot oss, å se oss (om enn ikke gjensidig, men vi holder oss helt til høyre og kommer til slutt uskadd ut i den andre enden av tunnelen).

Hotellet ligger like ved tunnelutgangen; vi setter fra oss tandemen, dusjer, og går deretter ut i den sjarmerende gamlebyen for å spise middag. Mikkel har funnet en hyggelig italiensk restaurant, og at den er ekte skjønner man på at alle kelnerne og de fleste gjestene snakker italiensk – ikke bare med ord, men også i livlig stil. Maten er nydelig, og en fin panna cotta kroner måltidet.

I dag har vi en lang etappe foran oss. 125 km står på programmet; det fantes rett og slett ingen hoteller før det. For å gjøre det enda vanskeligere stenger innsjekkingen på dagens overnattingssted allerede klokken 19:00, så vi må skynde oss. Etter en rikelig frokost – Mikkel mener det er den beste hittil – blir vi liggende på rommet til vi klokken 10:55 innser at utsjekking allerede er klokken 11:00. Så da blir dagens pakking unnagjort på fem minutter.

Klokken 11:15 er vi på veien og kommer godt av sted. Pauser er det få av nå om dagen, siden vi har blitt vant til å sykle. Den første ordentlige pausen tar vi etter rundt 60 km; før det er det så godt som ingenting langs ruten hvor vi kunne stoppet. Restauranten der vi spiser lunsj, er mer en nødløsning enn et ideelt valg. Betjeningen er ganske uvennlig og – man skulle ikke tro det er 2024 – fortsatt ute av stand til å snakke engelsk. Da vi legger i vei igjen, innser vi at vi må tilbakelegge nesten hele de resterende 65 kilometerne uten pause dersom vi skal rekke hotellet i tide.

Mikkel trår som en okse, og vi suser forbi elven i 27 km/t. Men det er skikkelig hett, så nå og da må vi dyppe trøyene i bekken for å bli kjølt ned av fuktigheten. Mikkel har bestemt seg for å sykle med bar overkropp. Den eneste lille pausen vi unner oss, er da vi passerer et konditori og ikke klarer å stå imot.

Klokken 19:15 er vi faktisk fremme ved overnattingsstedet, bare 15 minutter for sent. Ikke noe problem – etter å ha ringt på to ganger åpner en hyggelig franskmann døren for oss. Vi setter fra oss tandemen og går forbi bassenget til rommet vårt. Det er superluksuriøst, med et frittstående badekar midt på gulvet, og ellers innredet med mye stil. Etter dusjen faller vi nokså utslitte ned på sengen. Men vi trenger jo middag også, så vi går inn til landsbyens torg, hvor det visstnok skal finnes en restaurant. Den er dessverre i ferd med å stenge, men verten forteller oss hvor vi ellers kan finne mat.

Restauranten ser stengt ut, men da vi stikker hodet inn blir vi møtt av en eldre vert som viser oss til et bord. Mikkel velger entrecôte, jeg bestiller ravioli, noe som ikke er helt enkelt på grunn av språkbarrieren. Det smaker likevel utmerket, og da vi vil betale, ber kelneren oss om å ha tålmodighet. Like etter kommer han med en snaps og to gjestebøker, og ber om at Mikkel skriver seg inn i en av dem. Tidligere, da han ble spurt hvor vi kommer fra, svarte Mikkel «fra Norge» – og i dag hele veien fra Besançon, på sykkel! Begge deler er nok ganske eksotisk for ham. Han tar også et bilde av Mikkel mens han skriver i gjesteboken. Da vi skal betale oppdager vi at kelneren også selger pærebrennevinet han tilbød oss tidligere. Vi tenker oss ikke om to ganger og kjøper en flaske. Den har akkurat ikke plass i bagasjen vår.

Før vi drar tilbake til hotellet tar vi et bilde med kelneren. De 400 meterne til fots fra restauranten til hotellet gjør godt for beina, som har blitt ganske tunge etter dagens sykling. På hotellet er rutinen som vanlig: planlegge morgendagens rute, bestille neste hotell, og blogge. Håper dere har glede av å lese! God natt.

Dessverre har det ellers så fine overnattingsstedet bare en vifte på rommet, ingen aircondition. Så det blir en ganske varm natt, og søvnen deretter ikke den beste! Frokosten er en avslappet affære under en parasoll, hvor to franske syklister allerede sitter ved bordet – også de på sykkeltur: han på racersykkel, hun på elsykkel. Hyggelige folk vi prater godt med under frokosten, før jeg ikke kan la være å prøve bassenget: herlig forfriskende!

Som vanlig er vi klare til avreise like etter klokken elleve, og stikker innom apoteket i nærheten for påfyll av solkrem og en liten tube sinksalve til baken. I dag står 95 km på programmet, målet er Mâcon, omtrent halvveis til Lyon. Vi tar den første pausen allerede etter under 10 km, for det er skikkelig varmt nå. Ved hver anledning bløter vi trøyene, enten i elven eller på do ved et av stoppene som byr seg. Kjøleeffekten er bare midlertidig, etter 4–5 km er trøyen tørr igjen og prosedyren må gjentas.

Heldigvis trenger vi ikke sjekke inn til et bestemt klokkeslett i dag, så vi tar oss god tid på dagens strekning. Vi legger merke til alle fiskerne langs veien, travelt opptatt med en enorm mengde utstyr: telt, liggestoler, soveposer, aggregater, dotelt, og et helt arsenal av fiskestenger. Ved en kiosk langs veien, der vi tar en kort pause og drikker saft, får vi bekreftet mistanken vår: fiskerne deltar i en konkurranse. Den varer i fire dager og fire netter, og målet er å dra opp flest mulig karpe fra elven.

Like før vi ankommer Mâcon kan jeg ikke motstå et lite bad i elven. Mikkel foretrekker heller å kjøpe is og en skrapelodd (5 euro) på bensinstasjonen. Han vinner faktisk fem euro på den og investerer gevinsten i et nytt lodd. Han vinner fem euro til og setter igjen gevinsten i et nytt lodd. Han vinner 5 euro en gang til og bytter det inn i et fjerde lodd, før flaksen forlater ham.

Vi sykler de siste kilometerne til hotellet, sjekker inn, setter tandemen i parkeringskjelleren, og dusjer før vi drar ut for å spise. I dag velger Mikkel restaurant, og finner en crêperie på TripAdvisor med svært gode anmeldelser. Etter fem minutters gange er vi der, og selv om restauranten snart stenger, får vi likevel et bord.

Crêpene våre som hovedrett (Mikkel velger en italiensk variant, jeg velger en med fondueost og poteter) og til dessert (jeg tar en med sjokoladesaus og kokos, Mikkel en med ananas og hjemmelaget karamellsaus) er rett og slett utmerkede. Her må vi absolutt stoppe igjen på hjemveien. Tilbake på hotellet ser vi åpningsseremonien for sommer-OL i Paris før vi endelig kryper til køys like før midnatt.

I dag klarer ikke Mikkel å komme seg ut av sengen i det hele tatt, og først klokken 9:45 dukker han opp i frokostrommet. Like etter klokken 10 stikker Anna og Yannick innom igjen og leverer tilbake de nyvaskede sykkelklærne. For en luksus, å ha rene sykkelbukser igjen de neste dagene. Etter en kort prat vil de innom do før de kjører videre, og får da høre i resepsjonen at hele hotellet er uten vann. Tydeligvis har en hotellgjest kjørt på vannrøret i parkeringskjelleren og sprengt det. Ingenting med den planlagte dusjen, og selv et toalettbesøk etterlater lite hyggelige rester. Da vi sjekker ut, blir vi i det minste kompensert for ulempene med en gratis frokost.

Dagen på sykkelen blir som gårsdagen: varm. Heldigvis er dagens etappe til Lyon, dagens mål, bare 80 km. Da vi kommer frem og laster bagasjen ut av tilhengeren, ser vi først nå hvor mye støv både bagasjen og vi selv har svelget underveis. Hotellet er fint, klimaanlegget virker, det gjør dusjen også, og til middag drar vi til et kjøpesenter i nærheten hvor det ligger en asiatisk restaurant med ganske gode anmeldelser på TripAdvisor. Dessverre er ikke porsjonene de største, så etter maten er Mikkel fortsatt sulten nok til å gå til enda en restaurant for dessert. Selv er jeg ganske utslitt og går de få meterne tilbake til hotellet. Jeg planlegger neste dags rute, bestiller hotell, og da Mikkel dukker opp litt senere, legger vi oss.

Vi står opp som planlagt, spiser frokost, pakker, og er akkurat i ferd med å sette oss på tandemen da jeg oppdager to knekte eiker på bakhjulet. Ikke akkurat gledelig, og spørsmålet melder seg: hva nå? I dag er det søndag, og antagelig har alle sykkelbutikker og verksteder stengt. Et søk på nettet gir oss håp og viser et angivelig døgnåpent sykkelverksted like i nærheten. Et anrop blir ikke besvart, så vi bestemmer oss for å sykle dit på sparket, men finner bare en helt vanlig boligblokk uten noe som helst tegn til sykkelreparasjonsvirksomhet. Mens vi står der, spør to forbipasserende om vi har problemer med sykkelen. Da vi bekrefter det, hjelper de oss og prøver å finne hjelp på nettet. De ringer 2–3 numre til sykkelverksteder som visstnok har åpent i dag. Overalt får vi bare telefonsvareren, men de legger igjen en beskjed. Som siste håp er det Bistro Vélo, som driver et sykkelverksted ved siden av en bistro. Vi sykler de 4 kilometerne dit, men dessverre har verkstedet stengt. Kort tid etter ringer faktisk de tre kontaktene tilbake som vi tidligere hadde lagt igjen beskjed til. Den ene vil selge oss et helt nytt bakhjul, de to andre tilbyr å bytte eikene, men vil først ha bilder tilsendt. Det gjør vi, og den første avslår med en gang. Den andre svarer ikke i det hele tatt.

Vi tenker gjennom hva vi skal gjøre. Egentlig finnes det bare to alternativer: enten å fortsette med den knekte eiken og forsøke å nå frem til neste overnattingssted for å reparere sykkelen der, eller å tilbringe natten i Lyon, reparere tandemen i morgen, og fortsette deretter. Tanken på at bakhjulet kanskje slutter å rotere helt etter enda et eikebrudd, kanskje et sted langt fra bebyggelse, er ikke særlig fristende. Så vi bestemmer oss motvillig for å ta en hviledag i Lyon, reparere tandemen i morgen, unne de trøtte beina en pause, og benytte anledningen til å oppdatere bloggen.

Mikkel finner et hotell like i nærheten. Vi har riktignok problemer med å få plassert tandemen i det lille kjellerrommet, men rommene er godt klimaanlagte og vi strekker oss ut på sengene.

Resten av dagen tilbringer vi med å blogge, hvile, lete etter sykkelverksteder, og fundere på hvordan vi best får tandemen på beina igjen. Mot kvelden, da sulten melder seg, leter vi etter en restaurant i nærheten. Valget faller på en restaurant hvor nesten alle rettene har Mikkels favorittingrediens som hovedbestanddel: mozzarella. Noen meter lenger ned i den hyggelige handlegaten hvor restauranten ligger, finnes det også en iskiosk vi la merke til på vei dit. Der får vi en passende, deilig dessert. Vi legger oss tidligere enn vanlig, for i morgen vil vi stå opp tidlig for å få reparert tandemen.

Tandemen er reparert, og i dag har vi syklet nesten 100 km videre sørover i stekende hete. Mer senere, for sliten til å blogge nå.

Her kommer den litt lengre versjonen av dagen: da jeg skulle sovne i går kveld, kom jeg på Manuel, som jeg møtte på Mallorca for tre år siden. Ingen jeg kjenner kan mer om sykler og reparasjon av dem, og han er dessuten selv en ivrig tandemsyklist. Etter å ha våknet ringer jeg ham, og etter en time har jeg fått masse tips, fra hjemmereparasjon med vridde eiker, via bytte av hele bakhjulet, til reparasjon på et verksted. Jeg velger det siste alternativet, og like etter klokken 10:00 setter vi fra oss bagasjen i resepsjonen på hotellet og legger i vei (uten tilhenger – for en fantastisk kjørefølelse) til verkstedet med høyest vurdering på Google.

Da vi står ved adressen etter 20 minutter, er det ikke noe verksted å se, bare en dør med ringeklokke. Heldigvis står det en annen kunde der med et hjul og ringer på, ellers hadde vi nok kjørt videre til neste adresse. En ung fyr (som ser ut som en typisk skrujern) åpner og fører oss forbi sykkelesker og søylebormaskiner inn i en større, ganske slitt hall. Der er 4–5 mekanikere i sving med verktøy av ypperste klasse. Kronen på verket er tre elektrisk hevbare monteringsstativer – noe jeg tidligere bare har sett på bilverksteder.

I resepsjonen sitter den eneste kvinnen, og hun tar seg av oss. Mitt første spørsmål, om et helt nytt bakhjul, møter hun med lite håp om suksess og lang bestillings- og leveringstid. I stedet foreslår hun reparasjon, etter å ha målt lengden på eikene og funnet riktig størrelse i skuffen sin. Hun mener vi kan hente hjulet igjen klokken 16:00. Kanskje påvirket av mitt sørgmodige blikk, spør hun når vi vil videre. Jeg svarer tørt: i går. Hun skjønner vinket og tilbyr å sette i gang med hjulet med det samme, og at vi kan vente der mens det blir ferdig hvis vi vil. Takknemlig sier vi ja, og da vi til og med får tilbud om et glass vann, øker håpet vårt om å komme videre snart enormt.

En drøy time senere er bakhjulet vårt pent innspokt igjen, i tillegg er girene justert og styrestammen strammet. For sikkerhets skyld kjøper vi også en avtrekker til bakhjulskransen, slik at vi kan reparere selv hvis en eike skulle knekke igjen. Ikke uten å uttrykke takknemligheten vår med en solid driks forlater vi sykkelverkstedet. Vi sykler tilbake til hotellet, henter bagasjen, og legger endelig ordentlig i vei videre sørover.

Å sykle gjennom Lyon er ingen fornøyelse. Sykkelstiene er riktignok ganske godt utbygd og adskilt fra annen trafikk, men dessverre ikke sammenhengende. Idet vi nesten er gjennom byen opplever vi en skummel situasjon da en varebil plutselig svinger til høyre inn på en bensinstasjon uten å sjekke høyre speil – ellers hadde han sett at vi syklet rett ved siden av ham. Jeg roper, han kjører videre likevel, men stopper ved bensinstasjonen og åpner døren unnskyldende. Bilistene i Frankrike skiller seg ikke mye fra dem i Tyskland. De fleste er hensynsfulle, men det finnes også komplette idioter. Det opplever vi to ganger til i løpet av de kommende timene. En gang skjærer en bil forbi oss med en halv meters avstand. Da jeg roper etter ham stopper han og ruller ned vinduet. Jeg sykler bare forbi, og da han igjen kommer bakfra gir jeg ham tegn om at han bør holde mer avstand.

Litt senere er vi akkurat i ferd med å krysse et rundkjøringsfelt på gangfeltet da en bil kommer susende rundt svingen og må bråbremse for å ikke treffe oss på feltet. Vi er lettet når vi endelig legger bytrafikken bak oss og igjen er ute på bilfrie sykkelstier. Kveldens overnattingssted tar bare imot innsjekking til klokken 19:30, og etter den sene starten i Lyon må vi virkelig trå til for å rekke det. I mellomtiden er det brutalt varmt igjen, og vi kan ikke motstå en kort, kjølende dukkert rett ved en foss, pluss en forfriskende drikkepause med crêpes på en hyggelig hagebistro rett ved sykkelstien. Men vi gir beskjed til overnattingsstedet, og verten forteller at det er helt greit å komme litt senere. Så vi er endelig fremme klokken 20:30, ganske utslitte, selv om vi hadde en ufrivillig hviledag i går. Etter en rask dusj spiser vi pizza og is rundt hjørnet før vi legger oss.

Siden varmen, spesielt mellom klokken 12 og 16, etter hvert er blitt uutholdelig, prøver vi en annen strategi i dag: dra av sted så tidlig som mulig, og helst ha unnagjort mesteparten av dagens strekning innen middag. Vi starter GPS-en klokken 9:22 – rekord! I behagelige 27 grader sykler vi over en time på en sykkelsti med trær på begge sider, behagelig skyggefull, og kommer godt av sted uten å bli overopphetet. Etter hvert stiger temperaturen, skyggen forsvinner, farten vår avtar og drikke- og hvilepausene blir lengre. En av dem tar vi i en liten landsby, der jeg går inn på en kafé for å kjøpe mer vann. Kvinnen bak disken selger meg gjerne brus, men ikke vann. Det er visstnok bare for kafégjester (noe jeg ikke er, siden jeg ikke sitter ned). En slik uvennlighet – at en kafé nekter å selge vann til syklister i over 35 graders varme – har jeg ikke opplevd i noe annet land jeg har reist i.

Egentlig var planen vår å sykle tilbake samme vei nå. Men på grunn av ulike omstendigheter har vi kort og godt bestemt oss for å endre planen litt. Nå vil vi prøve å ta toget til Paris innen søndag kveld, heie på Solveig, Mikkels kusine, når hun deltar i triatlon-konkurransen i OL på mandag, og deretter sykle fra Paris til Karlsruhe.

Det største problemet er nok at det egentlig ikke er tillatt å frakte tandemsykler med tog. I Frankrike finnes det tre typer tog: TGV, som kan sammenlignes med de tyske ICE-togene, InterCity-tog og regiontog. På TGV-en er plassen til sykler begrenset, og det er ikke mulig å få tandemen gjennom de trange gangene. På regiontogene er det derimot god plass i første og siste vogn, som har egne sykkelplasser. Likevel er det i utgangspunktet forbudt å frakte tandemsykler også på regiontogene. Vi vil prøve likevel.

Etter å ha sovet lenge legger vi i vei til stasjonen i nærheten for å finne ut om det er mulig å komme til Paris kun med regiontog. Dessverre er stasjonen fortsatt stengt klokken 10:00, så vi drar rett tilbake til hotellet. Der pakker vi sammen sakene våre og sjekker ut, men lar sykkel og bagasje stå igjen på hotellet foreløpig. Vi går til bakeren i nærheten og kjøper frokost, som vi deretter fortærer på en benk rett ved havnen. Vi må for enhver pris gjennomføre planen om å bade i Middelhavet før vi drar tilbake til stasjonen for å reise videre til Paris. Vannet er ganske varmt, nesten som i et badekar, og etter noen minnebilder traver vi tilbake til hotellet, dusjer raskt og sykler til stasjonen med tandemen. Der kjøper jeg billetter til dagens reise til Nîmes, hvor vi må overnatte før vi forhåpentligvis kommer oss til Paris på lørdag med ett bytte.

Etter billettkjøpet trykker damen i luken en brosjyre i hånden min hvor det klart og tydelig står at frakt av tandemsykler og tilhengere ikke er tillatt. Vi laster likevel begge deler inn i togvogna, hvor det faktisk er god plass. Like før avgang kommer konduktøren forbi og vil vite hvem tandemen tilhører. Han sier noe på fransk til oss, og vi later som vi ikke forstår. Deretter skriver han en melding på telefonen sin og lar den bli oversatt: tandemsykler er ikke tillatt på toget, men siden toget ikke er så fullt, gjør han et unntak. Enda en hyggelig franskmann på listen vår. Dermed er den første av tre delstrekninger unnagjort. Etter en times togtur ankommer vi Nîmes, og underveis booker jeg et hotell rett ved stasjonen.

Vi sjekker inn like etter klokken 14:00 og strekker oss først ut på hver vår seng. Etter en kort lur blir det blogging, før sulten driver oss inn i byen på jakt etter en restaurant. Mikkel har allerede funnet drømmerestauranten sin, en burgerrestaurant like i nærheten. På veien dit passerer vi et imponerende amfiteater og bestemmer oss på sparket for å se nærmere på det. Vi kjøper med en gang en kombibillett til amfiteateret og et romersk tempel som skal være et av de best bevarte som finnes.

Dessverre har vi bare en snau time og et halvt til amfiteateret og tempelet, men besøket er likevel verdt det. Kulturelt forfrisket avlegger vi burgerrestauranten et besøk og ser litt av OL der. Mikkel er ikke helt mett etter kjempeburgeren sin, og vi bestemmer oss for å holde utkikk etter en iskiosk på hjemveien. Idet vi forlater restauranten begynner det å silregne, og vi hører torden og ser lyn over himmelen. Like før vi når frem til amfiteateret igjen svinger vi inn i gamlebyen, og som ledet av nesen ender vi rett ved en nydelig iskiosk. Utvalget er enormt, de har til og med paprikais! Mens vi bestiller begynner det å regne stadig kraftigere. Vi søker derfor ly i iskiosken, spiser isen vår i ro og mak, og blir vitne til et skybrudd så kraftig som jeg sjelden har opplevd. Vi står der en god halvtime og venter forgjeves på at regnet skal avta. Da de ansatte i iskiosken etter hvert begynner å rydde bort isen og tydelig vil stenge for dagen, drar vi noen meter videre til en bar for å nyte en mocktail. I mellomtiden har regnet stanset helt opp, og vi kommer tørre tilbake til hotellet. Der blir det litt mer blogging før vi endelig kryper til køys.

Vi står tidlig opp for å komme oss til stasjonen i god tid, slik at vi har nok tid til å laste tandemen på toget. Da vi kommer frem til stasjonen viser tavlen et lite ord ved siden av toget vårt: «supprimé». Google Translate oversetter det til «innstilt». Under står nummeret på bussen som visstnok skal erstatte toget. Ved holdeplassene foran stasjonen er vi de første som venter, sammen med en kvinne. Litt senere kommer en yngre mann bort som snakker godt engelsk og forklarer: uværet i går kveld var visstnok så kraftig at falne trær blokkerer skinnegangen, og at det derfor går buss i stedet for tog. Bussen går imidlertid ikke helt til Clermont-Ferrand (som toget vi skulle tatt), men stopper tidligere i en liten landsby. Ingen kan si oss om vi kommer videre derfra. Da bussen endelig kommer, oppdager vi at tandemen rett og slett ikke får plass i bagasjerommet. Så, med tungt hjerte, lar vi den kjøre av sted uten oss og tenker over hva vi skal gjøre. Siste utvei virker å være en leiebil stor nok for oss og tandemen. Den får vi faktisk tak i hos Budget, rett ved stasjonen. I parkeringskjelleren demonterer vi tandemen så pass at den får plass på tvers (begge hjulene av, begge setestengene ut, og gaffelen demontert), og like etter klokken 10:00 er vi på veien mot Paris (720 km, cirka 7 timer).

Kjøreturen til Paris er som motorveikjøring flest: kjedelig. Den eneste variasjonen er letingen etter hotell, som viser seg å bli ganske vanskelig. Ikke fordi det ikke finnes ledige hotellrom på grunn av OL, men fordi vi ikke kjenner Paris i det hele tatt og derfor ikke vet hvor i denne enorme byen vi egentlig burde bo, og fordi vi prøver å oppfylle flere hensyn samtidig: så sentralt som mulig (kort vei til arrangementene og severdighetene), så logistisk fornuftig som mulig (vi må levere leiebilen innen klokken 9:30 neste dag, en søndag, da bare noen få Avis-stasjoner har åpent, og vi vil ikke kjøre tvers gjennom gater som delvis er stengt på grunn av arrangementer), så fremtidsrettet som mulig (om tre dager skal vi jo sykle videre mot Karlsruhe igjen på tandemen, altså østover, og vil helst ikke måtte sykle tvers gjennom byen), og så tilgjengelig som mulig (igjen: byen er delvis avstengt på grunn av enkelte arrangementer). Vi ringer folk som kjenner Paris og booker til slutt hotellet vårt omtrent en time før ankomst, klokken 19:00. I siste liten!

Kjøreturen til hotellet viser seg å bli svært komplisert, for (for tredje gang) er byen delvis avstengt på grunn av et arrangement. Google Maps er helt overveldet, og vi kjører i ring rundt hotellet (2 minutter fra Louvre) i sikkert 45 minutter innenfor en radius på rundt 1 km, bare for å bli dirigert i en helt annen retning enn Google viser i neste kryss av en politibemannet veisperring. På et tidspunkt får vi nok av moroa, parkerer bilen på en parkeringsplass, og går over til plan B: Mikkel tar med tandem og bagasje til hotellet til fots, jeg kjører bilen til et parkeringshus. For å gjøre det må vi først sette sammen tandemen igjen og laste bagasjen. Og akkurat idet vi stiger ut av bilen for å gjøre det, begynner det selvfølgelig å øse ned (for første gang på hele turen!). Vi blir riktignok våte, men det varme regnet er på sin måte også en velkommen forfriskning.

Mikkel legger av sted med tandem og bagasje mot hotellet, jeg leter etter et parkeringshus. Og se og bli: mens vi satte sammen tandemen igjen, ble veisperringene fjernet så pass at jeg nå også kan kjøre bilen til hotellet. Mikkel og jeg kommer frem samtidig og sjekker inn. Vi får lov til å sette sykkelen på hotellet – det ble i alle fall lovet oss over telefon da vi booket. At det er en tandem har jeg bevisst unnlatt å nevne, så i stedet for det avsatte sykkelrommet ender den opp i frokostrommet. Men ifølge den hyggelige mannen i resepsjonen er det «no problem».

Da alt er ryddet på plass på hotellrommet, finner Mikkel en restaurant i nærheten der vi spiser nydelig pizza (topp 5 pizza i våre liv). Knapt er pizzaen servert før en gruppe utøvere og ledere kommer inn og setter seg ved nabobordet. Stemningen er høy, det skåles og fortelles høylytt og det ler mye. Etter dialekten å dømme australiere. På et tidspunkt drar en av dem opp glidelåsen på treningsjakken sin og trekker frem en medalje: gull! Jeg nøler ikke, tenker på Peik, som akkurat nå befinner seg i Australia, og spør om jeg kan ta en selfie: bare hyggelig! Jeg spør hvilken idrett, og får til svar: tennis … double. Doublemakkeren hans, også behengt med gull, sitter på den andre siden av bordet.

Senere googler vi navnet på utøveren: J. Peers. Igjen blir det tydelig at bak en medalje (og også uten en medalje) ligger det selvsagt en enorm individuell prestasjon, som likevel aldri hadde vært mulig uten et helt team av støttespillere i de mest ulike roller. Så mye desto finere når alle (eller i det minste noen) av disse støttespillerne kan feire så løs og ledig etter en vellykket «målgang»! Gratulerer til ALLE!!!

Etter en god frokost på hotellet legger vi i vei til attraksjon nummer én i Paris: Eiffeltårnet. Etter to sikkerhetskontroller og omtrent en time i kø ved billettluken tar vi endelig heisen opp til den andre av tre tilgjengelige etasjer (ventetiden til tredje etasje er ytterligere 90 minutter). Derfra nyter vi utsikten over Paris, tar noen bilder, og Mikkel kjøper seg en flaske olivenolje formet som Eiffeltårnet, før han går ned trappene mens jeg heller tar heisen. Nede er det tid for en liten matbit før vi tar t-banen mot Opéra, hvor dagens sykkelritt for kvinner passerer i dag. For å få med oss litt av dette skuespillet stiller vi oss langs sperringen i håp om at syklistene snart kommer forbi. Slik står vi i nesten 45 minutter før syklistene suser forbi, dels i grupper, dels alene. Når man tenker på at man får se utøverne i cirka tre sekunder og må vente 45 minutter på det, er det egentlig bare stemningen i folkemengden som gjør at det er verdt å være der live. Ellers ser man nok mye mer foran TV-en.

Tilbake på hotellet flytter vi tandemen, som til nå har stått i frokostrommet, ned i kjelleren, og hviler litt før vi legger ut på runde to av sightseeingen. Målet er Triumfbuen og Champs-Élysées like ved. På veien dit tar vi en liten avstikker innom gårdsplassen ved Louvre, hvor vi fotograferer glasspyramiden i solnedgangen. Et godt måltid på en dessverre svært støyende asiatisk restaurant (både musikk og lysreklame på skjermen som fungerer som bord) avslutter dagen.

Grunnen til at vi egentlig er i Paris, er for å heie på Mikkels kusine Solveig, som stiller for Norge i triatlonens mixed-stafett. Triatlonkonkurransen starter klokken 8:00, men plassene bak sperringene langs løypa fylles opp mye tidligere. For å ha sjanse på en plass i første eller andre rekke står vi opp før klokken 6:00 og møter resten av heiagjengen rundt klokken 6:30: Solveigs bestefar – som for øvrig har syklet over 1000 km fra Norge/Kiel til Paris!! – samt søsknene hennes, moren og en av hennes beste venninner. De hadde allerede vært der siden klokken 6:00 og står i første rekke rett ved sperregjerdet, vi like bak, og takket være høyden vår ser vi fint over hodene deres.

Etter hvert kommer det flere og flere tilskuere, og da startskuddet går klokken 8:00, står det sikkert åtte rekker med folk bak sperringene, og selv den lille muren bak er full av folk. Svømmingen kan vi bare følge via storskjermen som er satt opp i den andre enden av Seinen. Men også den svært gode direktekommentatoren (heldigvis stort sett på engelsk), som vi tilskuere hører fint via høyttalerne som er satt opp overalt, hjelper oss å følge løpet godt.

I triatlonens mixed-stafett stiller hvert land med fire utøvere: mann, kvinne, mann og til slutt en kvinne igjen. Hver av dem svømmer 300 m, sykler 7 km og løper til slutt 1,8 km før de tagger neste utøver, den siste løper i mål. Den store favoritten ved årets leker er Frankrike, som hadde to utøvere hver blant de fire beste i både herrenes og damenes individuelle konkurranser. Storbritannia og Tyskland stiller også alltid med sterke lag, mens Norge regner seg mer som en outsider (går alt optimalt, kan man kanskje snakke om bronse).

Startskuddet går og 17 utøvere kaster seg ut i Seinen. Elva har i forkant av OL fått et omfattende vannrenseanlegg for å gjøre den «svømmbar» rent vannkvalitetsmessig. Likevel var det stadige problemer, spesielt etter regnvær. Treninger ble avlyst og herrekonkurransen måtte utsettes. Det belgiske laget stiller ikke, siden en av triatletene deres behandles på sykehus for en E. coli-infeksjon, antatt pådratt under individrittet noen dager tidligere.

Etter svømmingen legger triatletene ganske samlet ut på de 7 kilometerne, som består av to runder på 3,5 km. Uheldigvis velter den franske syklisten ganske tidlig i løpet og får deretter problemer med å legge på plass kjedet som har hoppet av, noe som koster ham mye tid og gjør at han faller helt bakerst. Det blir tungt for den antatte favoritten, selv med et så sterkt lag.

Også etter den første løpingen ligger feltet fortsatt ganske tett samlet, men trekkes etter hvert mer og mer fra hverandre. I føringen er Storbritannia og Tyskland, som løper sammen. For Norge svømmer, sykler og løper nå Lotte Miller, som deretter tagger til Kristian Blummenfelt. Kristian vant individuelt gull i Tokyo for tre år siden og har siden vært en folkehelt i Norge. Han løper sterkt, men det blir etter hvert klart at Norge ikke er med i medaljekampen i år. I front fortsetter Tyskland og Storbritannia å løpe side om side. Frankrike har i mellomtiden kjempet seg opp i den fremre midtsjiktet, og hver gang en franskmann sykler eller løper forbi, blir han heiet spesielt høylytt frem av publikum, men er det nok i mål?

Som norsk siste-utøver går nå Solveig ut i vannet. Svømming er hennes svakeste av de tre grenene. Selv om det bare er 300 m, byr Seinen med sine strømninger ikke på ideelle forhold.

Duellen i tet blir til en trekamp etter at den amerikanske triatleten klarer å ta igjen Tyskland og Storbritannia under sykkelrunden. Disse tre kvinnene passerer også oss sammen en siste gang, før de svinger inn på oppløpssiden rundt 100 m lenger fremme. Sluttspurten må vi følge via storskjerm og høyttaler, men gullet går til Tyskland. Gratulerer med en fantastisk prestasjon. For Solveig handler det til slutt mer om en solid plassering, i mål blir Norge til slutt nummer 11. For oss var det likevel et ekte høydepunkt å få heie på et familiemedlem i OL, og for triatletene var nok den fantastiske stemningen langs løypa en unik opplevelse.

Etter løpet strømmer alle tilskuerne bort fra løypa, og vi blir sittende en god stund i skyggen mens folkemengden gradvis blir mindre. Slik blir vi vitne til medaljeseremonien med tysk nasjonalsang, for meg første gang jeg opplever det live, nærmest «på stadion» i Paris. Fantastisk.

Vi sykler tilbake til hotellet, og på veien dit stopper vi innom en kafé for å spise frokost (den tidlige frokosten uteble i dag siden vi dro av sted så tidlig). Etterpå tar vi igjen både søvn og blogging.

På ettermiddagen og kvelden vil vi innom Notre-Dame, for deretter å avslutte vår siste kveld i Paris på Montmartre. Notre-Dame ble kraftig skadet av en brann for fem år siden og er for tiden under omfattende gjenoppbygging. På byggegjerdet rundt anlegget er det en flott dokumentasjon om de ulike håndverkerne som deltar i arbeidet. I desember 2024 skal katedralen gjenåpnes, fem år etter brannen. Utrolig, når man ser de store skadene brannen forårsaket, og tenker på at det tok nesten 200 år å reise bygget på midten av 1100-tallet.

Før vi tar t-banen opp til Montmartre har vi flaks og får et ledig bord nær inngangen på en restaurant som ligger på førsteplass på TripAdvisor. Stemningen er flott, maten god, men mest overraskende er alle politifolkene som etter hvert kommer inn i restauranten. Først trodde vi de var der på grunn av en gjest som hadde laget bråk eller betalt med falskt kredittkort. Men da hele 6–8 personer fra det spanske Guardia Civil dukket opp, ble det klart at dette er stamstedet til det franske politiet. Så trygt har vi aldri spist noe sted.

På Montmartre kommer vi akkurat tidsnok til å nyte solnedgangen. Sacré-Cœur-basilikaen ser vi bare på utenfra, deretter spaserer vi videre inn i kvarteret der en rekke gatekunstnere portretterer betalingsvillige forbipasserende. Noen mer som karikatur, andre svært naturtro. Mikkel har lyst, men lar seg avskrekke av prisen. Da en japansk tegner blir ledig, og jeg er villig til å dekke kostnaden (som et minne fra turen), setter han seg villig ned.

Japaneren setter i gang med en gang, først med noen streker og sirkler, Mikkel sitter tålmodig og forventningsfull på stolen sin, og jeg tar noen bilder av verket som tar form. Det tar lengre og lengre tid, og jeg får lyst til å sette meg litt ned selv også. Så drar det meg inn på en kafé i nærheten, der jeg mest for skams skyld bestiller en mocktail. Ved siden av meg sitter et ungt par, og da de snakker norsk vekkes nysgjerrigheten min og jeg spør hvor de kommer fra. Etter en kort samtale viser det seg at det er søsteren til Lotte Miller, som i dag tidlig stilte sammen med Solveig på det norske triatlonlaget. Verden er liten!

Tegneren nærmer seg slutten av arbeidet sitt, og etter at han er ferdig kommer Mikkel bort til bordet vårt, før vi legger i vei mot hotellet, men ikke uten først å ha lyttet noen minutter til gatemusikantene som spiller nede på trappene mot byen.

Tilbake på hotellet blir det seng, for i morgen er hviledagene over og vi legger ut på veien tilbake fra Paris til Karlsruhe … på tandem!

I dag er det på tide å sette seg på tandemen igjen. Mikkel insisterer likevel på å se Titanic på nett sammen med kjæresten Coco til klokken 0:45, så vi står opp sent, spiser sen frokost, pakker sent og kommer oss av sted sent. Da tandemen endelig er klar til avreise, er det nesten middagstid. Hotellet vårt hadde ligget svært sentralt, rett ved Louvre. Praktisk nok de siste tre dagene, men nå må vi sykle gjennom halve Paris, noe jeg hadde gruet meg ganske mye til. Det gikk likevel mye bedre enn fryktet, for de første 3–4 kilometerne sykler vi på en sykkelsti adskilt fra bilfeltene. Deretter går det helt bilfritt langs en kanal. Slik sykler vi til de siste husene i Paris ligger bak oss. Da vi forlater kanalen, begynner høydemeterne, og ikke så lite av dem heller.

Sammenlignet med en vanlig sykkel oppfører tandemen seg helt annerledes. Man må selvfølgelig trå like fullt, men tandemen er vanskeligere å styre. Legger man til tilhengeren, blir hele ekvipasjen over 4 meter lang og ganske vinglete. Spesielt i svinger vil man helst ikke legge seg for langt over. Med oss to syklistene og bagasje veier tandemen over 225 kg, og rask oppbremsing er heller ikke å tenke på. Forsiktig og forutseende kjøring er påkrevd. Den store fordelen er selvsagt at man, til tross for ulikt kapasitetsnivå, alltid holder sammen, kan snakke med hverandre og drar nytte av lavere luftmotstand i flatt terreng – den bakerste sitter jo nærmere. Vil den ene trå stående, blir tandemen ganske ustabil, begge samtidig går egentlig ikke. Så stigningene er slitsomme, og av dem har vi en del i dag.

Egentlig ville vi stå opp klokken 8:00 for ikke alltid å dra av sted og ankomme så sent, men da vekkerklokken ringer, slår vi den av og unner oss en ekstra time. Hva så, vi er tross alt på ferie! Etter frokost (deilig) pakker vi en liten pakke med klær vi ikke lenger trenger, som vi poster på veien til Karlsruhe. Det gjør bagasjen vår 5 kg lettere – for en fryd! Temperaturene i dag ligger på rundt 20 grader, egentlig ideelt for sykling. Dessverre er sykkelstien katastrofal (grus og gresslette), så vi bestemmer oss for å sykle på veien i stedet. Den har lite trafikk, og den eneste ulempen er at det går opp foran praktisk talt hver eneste lille landsby og ned igjen på andre siden. Vi sykler gjennom mange små landsbyer, noe som er ganske spennende siden vi nå befinner oss i Champagne, delen av Frankrike som har gitt navn til champagnen. Langs veien på begge sider står det tallrike vinstokker, og vinbøndene er i sving med å fjerne overflødig bladverk fra rankene, dels for hånd, dels med store maskiner som kjører mellom radene. Også på husene ser man til dels at vinbøndene tjener godt.

Etter omtrent 15 km møter vi to syklister fra Stuttgart ved et veikryss, på vei til Portugal i løpet av de neste to månedene. Hatten av! Syklene deres veier omtrent 10 kg uten bagasje og 20 kg med telt og alt utstyret. Innerst inne misunner jeg dem ikke – jeg tenker mest på varmen i Sør-Europa.

5 km senere er sykkelstien asfaltert igjen og går for det meste flatt langs elven. I tillegg en lett medvind – en drømmedag.

Akkurat da vi virkelig blir sultne, passerer vi – som bestilt – en liten hagerestaurant. Der får vi baguette med ost og forskjellige typer skinke og salami, akkurat det man trenger til en sykkelpause. Mocktailene og skyggeplassen fullender lykken vår, og de siste 40 kilometerne flyr av sted.

I dag er overnattingsstedet vårt ikke et hotell, men en koselig innredet leilighet. Heldigvis stiller eieren også med vaskemaskin, så vi kan vaske sykkelbukser og trøyer. Ferske sykkelbukser hver dag er et must, og hver av oss har 6–7 sett med seg. Med dagens vask kommer vi helt i mål.

Vi sykler inn til byen på tandemen for å spise middag, i dag blir det indisk. Deretter tilbake til leiligheten for å blogge og hvile, før vi lukker øynene for kvelden.

Natten var ikke særlig hvilsom, takket være en bråkete aircondition, en liten fransk dobbeltseng og Mikkel som stadig stjeler den felles dyna. Vi pakker uten frokost og sykler i stedet til bakeren i nærheten. Der får vi pizza, skikkelig usunt. Vi kommer sent i gang, og etter en kilometer vil jeg justere girene på tandemen, siden kjedet ikke ligger rent på det største tannhjulet foran. Alle justeringer på girskifteren hjelper ikke, før jeg oppdager at girkabelen har fått en knekk og ikke lenger går jevnt. Vi lapper det sammen midlertidig, og det bringer oss til nærmeste landsby med sykkelbutikk, 30 km unna, hvor vi kjøper en ny girkabel. Skikkelig reparasjon kan vente.

Knapt er vi tilbake på tandemen før den tidligere så fine asfalterte sykkelstien blir til en humpete markvei. Vi sykler videre i håp om at det snart blir bedre. Etter omtrent 5 km møter vi en far og sønn som kommer imot oss, og som forteller at de neste 40 kilometerne ikke blir bedre. Mikkel og jeg blir raskt enige om at vi heller vil bytte til veien. Litt irriterende, med biler som suser forbi i 90 km/t, men det er relativt få av dem og vi kommer godt av sted (selv om veien er langt mer kupert enn strekningen langs kanalen).

Dagens mål er byen Bar-le-Duc. Like før hotellet passerer vi en soldatkirkegård, og jeg stiger av for å ta meg tid til å se nærmere på den. Informasjonsskiltet forteller at 3600 franske soldater som falt under første verdenskrig i slaget ved Verdun, ligger begravet her. I tillegg ligger det fem motstandsfolk her som ble skutt av nazistene under andre verdenskrig. En trist historie, men når man tenker på at Tyskland og Frankrike hundre år senere har et ganske vennskapelig, naboaktig forhold, gir det også grunn til håp om at det samme en dag kan bli mulig for dagens konfliktområder.

Noen kilometer lenger frem ligger overnattingsstedet vårt, og etter dusjen spiser vi på den asiatiske restauranten i nabolaget. Der er det en enorm buffé med masse godsaker, i stil med den asiatiske hurtigmatplassen vi stoppet ved for noen dager siden på vei til Côte d'Azur. Den eneste forskjellen er at restauranten denne gangen er nesten helt tom for folk. Siden buffeen likevel er rikelig fylt, spiser vi oss skikkelig mette før vi krabber i seng.

Dagens etappe blir den med mest høydemeter på hele vår Tour de France. Knapt 600 høydemeter høres ut som en spasertur på racersykkel, men med tandem, tilhenger og mye bagasje er det ikke fullt så enkelt. I flatt terreng og nedover har tandemen fordelen av lavere luftmotstand, noe som sparer litt krefter. Oppover derimot er det bare svært erfarne tandemsyklister som klarer å stå opp og trå samtidig – det belaster hele sykkelen kraftig. Derfor avtaler vi at høyst én av oss står opp om gangen. Det skjer både i flatt terreng, hovedsakelig for å gi baken litt hvile, og i stigninger, for å skape ekstra fremdrift. Det siste er det som regel Mikkel som tar seg av, noe jeg ikke er utakknemlig for.

Mye av høydemeteren fordeler seg bare utover strekningen, og vi legger egentlig ikke merke til det. I dag har vi imidlertid for en gangs skyld en stigning på programmet som til og med Garmin-sykkelcomputeren viser som en «Climb»: 1,5 km med 3 % stigning. Det går til slutt raskere enn fryktet, og oppe tar vi en kort pause og nyter den kjølende vinden og utsikten over landskapet rundt oss.

I dag, som de foregående dagene, passerer vi bare noen få steder hvor vi kan få tak i mat. Det hadde jeg sett helt annerledes for meg på forhånd. Mange av de små landsbyene vi kommer gjennom, har verken bakeri, bensinstasjon eller noen annen mulighet til å handle. Vi måtte kjørt en omvei på flere kilometer utenfor ruten for å kunne handle. Det er naturligvis vanskelig å få til med det daglige programmet og varmen tatt i betraktning. Så som regel fyller vi alle vannflaskene om morgenen, inkludert to eller tre reserveflasker, og håper likevel å finne et bakeri underveis.

Dagens mål ligger i Ludres, noen kilometer sør for Nancy, Karlsruhes vennskapsby. Det er for øvrig et av de eldste vennskapsbysamarbeidene mellom Frankrike og Tyskland, og det startet i 1955 med en elevutveksling. Hotellet er ingen luksus, men rent, vi får sette tandemen i konferanserommet deres, og til middag finnes det flere restauranter rett i nærheten. Resepsjonisten anbefaler oss en med en hyggelig kelner og en deilig dessert. I morgen går vi styrket løs på de siste to dagene.

I dag er nest siste dag på turen vår gjennom Frankrike. Etter gårsdagens stadige opp og ned er beina våre tunge. I dag står egentlig 120 km på programmet, og sammen med over 600 høydemeter ville det blitt en svært anstrengende dag. Vi bestemmer oss derfor kjapt for å lette anstrengelsene ved å ta en delstrekning med tog. Vi er tross alt på ferie! Etter omtrent 85 km nærmer vi oss med den planlagte sykkelruten en liten by med togforbindelse, hvor vi avslutter dagens sykkeletappe og tar de resterende 35 kilometerne med toget.

Med tandemen har vi egentlig ikke hatt noen store problemer etter reparasjonen av det doble eikebruddet. Kjedet hopper riktignok oftere av ved igangkjøring, og det knirker her og knaker der, men bortsett fra det ruller og ruller den bare. Etter en av pausene våre hører vi igjen en rar lyd, og ved nærmere ettersyn oppdager Mikkel at det minste av de fremre tannhjulene har løsnet og slår mot huset til krankboksen ved hver omdreining av krankarmen. Vi stopper og undersøker festet: av de fire skruene som normalt forbinder det lille tannhjulet med de to andre, er bare én igjen, de tre andre mangler. Uten reserveskruer fikser vi tannhjulet med en strips. Å bruke det på den måten går selvsagt ikke, men i det minste tar det slutt på den plagsomme lyden fra at det slår mot krankboksen.

Den neste pausen tar vi i et fortryllende vakkert naturreservat. Ved veikanten der står en dobbel brønn som forsynes av en ganske kraftig, kald vannstråle. Etter at jeg har stukket hodet under vannstrålen, får jeg lyst til å klatre helt ned i et av brønnbassengene. Eneste problem er at det sitter en kvinne like ved på campingstolen sin og leser en bok. Så foreløpig blir det med å kjøle drikkeflaskene i det kalde karet. På et tidspunkt trekker kvinnen seg tilbake bak bilen sin og er dermed ute av synet. Akkurat idet jeg skal ta på meg badebuksa, kommer fem tyske sykkelturister til, kjøler seg også ned ved vannstrålen og tar en pause der. Dermed er badeplanen begravet, men i det minste blir sykkeltrøya bløtet før vi setter oss på tandemen igjen og sykler videre.

Klokken 18:30 er vi endelig fremme ved stasjonen i Sarrebourg, hvorfra toget vårt til Strasbourg skal gå. Vi kjøper billett og oppdager at vi fortsatt har nesten en time igjen. Så sykler vi noen kvartaler videre til en pub som serverer deilig flambert baguette. På perrongen er vi igjen spente på om vi finner en passende plass til tandemen på toget. Toget er nesten tomt for folk, og etter at vi har tatt av forhjulet på tandemen og satt styret på tvers, blokkerer heller ikke bakhjulet lenger utgangen fra vogna. Vi setter oss rolig ned, og konduktøren som går forbi sier ikke et pip om tandemen vår, han sjekker ikke engang billettene våre. Under togturen bestiller vi raskt et hotell i nærheten av stasjonen i Strasbourg, hvor vi ankommer rundt klokken 21:00. Vi har allerede spist, så etter dusjen unner vi oss en mocktail og en runde biljard før vi synker ned i sengen for vår siste hotellnatt.

Like etter klokken 04:00 blir vi ubehagelig vekket. En skingrende alarmtone fyller hotellrommet. Det tar en stund før jeg blir noenlunde våken, og først tror jeg det er en feil med klimaanlegget som henger rett over døren. Fortsatt i halvsøvne vil jeg ringe resepsjonen, men finner ikke telefonen. Så tar jeg på meg klær og går ned trappene til første etasje. Idet jeg åpner døren til hotellrommet blir alarmtonen høyere, og først nå går det opp for meg at det er en brannalarm. Jeg sier til Mikkel at jeg raskt skal gå ned trappene for å se om brannalarmen er ekte. På vei ned stopper alarmen, og på de nederste trinnene møter jeg allerede de første hotellgjestene på vei tilbake opp, som bekrefter at det var falsk alarm. Å sovne igjen etterpå er vanskelig.

Like etter klokken ni har vi avtalt å møte Benedicto og vennen hans Luis, som for tiden befinner seg i Kehl, byen på den andre siden av Rhinen. Benedictos familie bodde like ved siden av oss mens vi bodde i Karlsruhe fra 2011 til 2013. Luis har studert ved universitetet i Strasbourg i fem år, men bor i Kiel, og Benedicto er på besøk akkurat nå. Begge er ivrige triatleter. Gjensynet er hjertelig, og det er mye å prate om. Jeg hadde anbefalt dem en sykkeltur gjennom den sørlige Schwarzwald, med start i Freiburg opp til Schauinsland, forbi Bernau opp til Feldberg inkludert toppen, og tilbake til Freiburg igjen. Denne runden gjennomførte de faktisk i går: nesten 140 km med over 3000 høydemeter! Min største respekt!!

Klokken 10:30 er frokosten over og vi har bare 30 minutter igjen til utsjekking. Så vi tar farvel, og Mikkel og jeg går til hotellrommet og pakker sammen sakene våre for å legge ut på den siste etappen av vår Tour de France. De siste dagene har det blitt varmere og varmere, og etter hvert har termometeret passert 30-gradersmerket med god margin. Veien gjennom byen Strasbourg er litt slitsom, men så snart vi har lagt de siste husene bak oss, sykler vi igjen på EuroVelo 15, ruten vi kjenner fra første dag. I tillegg til varmen kommer det dessverre en ganske kraftig motvind, og allerede etter 15 km bestemmer vi oss for å stoppe ved en vertshus langs veien. Wienerschnitzel til Mikkel og laks i pepperrotsaus til meg gir oss den energien vi trenger. Motvinden blir sterkere, og innimellom føles det som om vi sykler bakover snarere enn fremover. Vi lengter etter målgangen i Karlsruhe. Om og om igjen stopper vi, enten for å strekke de trøtte beina eller for å bløte sykkeltrøya i elven eller med vannflasken.

Endelig kommer vi til Seltz, til en liten kiosk jeg kjenner igjen fra sykkelturene mine rundt Karlsruhe. Herfra er det 25 km igjen, og siden klokken allerede er 18:00 og solen står lavere, er det ikke fullt så varmt lenger. De siste kilometerne til Rhinbroen og helt hjem kjenner jeg som min egen bukselomme, men aldri har jeg syklet denne strekningen så sakte som nå. Klokken 19:19, etter 1529 sykledde kilometer, er vi endelig tilbake ved Egon-Eiermann-Allee 12. Vi spør et par som tilfeldigvis kommer ut av nabobygget om å ta et bilde av oss to, setter tandemen i kjelleren og går rett i dusjen, før vi fyller opp energilageret på en meksikansk restaurant i byen. Dit kjører vi … nei, ikke på tandemen … med bil. Et kort besøk hos bestemor og bestefar runder av ankomstdagen, og ved slutten av den synker vi, ganske utslitte, ned i sengen.