Nordkapp → Oslo

Tandemen er nå kjøpt etter lang leting – butikken heter Bull Ski & Kajak og ligger i Sandvika. Dagens dato er 20.06.14, på høy tid, siden vi starter om bare 10 dager. Dekkene byttet vi til slicks, skjermer er et must, og ellers byttet vi setene. Tandemen sendes med post fra Oslo til Honningsvåg, en liten by med flyplass rundt 35 km fra Nordkapp. Vi følger etter med fly i rett tid, men først må vi skaffe en tilhenger så vi får med alle klær og utstyr …

I morgen starter vi vår 2000 km lange tandemtur. Utstyr er skaffet, blant annet en tilhenger (en Mule fra Tout Terrain) og andre småting. Vi tar med tilhenger så tandemen ikke blir enda tyngre med alt utstyret – 150 kg mannsvekt og en 18 kg tung sykkel bør være nok.

Tilhengeren er forsiktig pakket, lagret i en boks vi tar med på flyet. Tandemen har vært underveis i 3 dager og skal ankomme samtidig med oss.

Vi skulle fly fra Oslo til Alta og videre til Honningsvåg, 30 km sør for Nordkapp. Første fly (Oslo–Alta) gikk fint, og bytte av fly også, og det andre flyet stoppet i Vadsø, så Båtsfjord og deretter med nok et mellomstopp videre til Honningsvåg – i hvert fall var det planen. Dessverre oppdaget mannskapet i Båtsfjord at det var problemer med bremsene, så vi måtte fly til Tromsø, siden flyet ikke kunne lande på en kort rullebane (som i Honningsvåg) på grunn av de defekte bremsene. Men vi så Nordkapp … om enn bare ut av vinduet.

Så nå sitter vi på Tromsø lufthavn og spiser pizza vi fikk som erstatning for flyturen som ikke gikk. Om 2 timer flyr vi til Lakselv, og derfra må vi nyte 2 timer med buss – heldigvis er sola oppe hele natten … midnattssol!

Etter oppholdet i Tromsø fløy vi endelig til Lakselv (22.15), bare et stykke unna Alta, der vi allerede var for 10 timer siden. På den lyse siden: fra flyet hadde vi en fantastisk utsikt over norske fjorder og natur.

I Lakselv venter en taxi som skal kjøre oss de 2,5 timene til Honningsvåg. En lang tur, men vi får betalt for den ved å se vår første midnattssol, og vi får også et blikk på ruta vi skal sykle om noen dager. Vi ankommer Honningsvåg like etter kl. 02, og sjekker inn på hotellet (heldigvis hadde vi allerede sagt ifra at vi ble sene) – glade for at vi valgte den dyrere løsningen med hotell, så vi kan sove med en gang i stedet for å lete etter et sted å slå opp telt. Taxituren kostet 4866,– rundt 700 $, heldigvis dekket reiseselskapet utgiftene.

Vi våkner til at sola – fortsatt – skinner, og er usikre på hva som er best: utsikten ut av vinduet, eller utsikten over frokostbuffeten.

Vi våkner til at sola – fortsatt – skinner, og er usikre på hva som er best: utsikten ut av vinduet, eller utsikten over frokostbuffeten. Dessverre kom ikke tandemen vår verken i går (som planlagt) eller i dag, og det er ingen måte å leie sykler i Honningsvåg, så eneste mulighet er å besøke Nordkapp med buss – vi vil ikke bli forsinket enda en dag.

Vi når Europas nordligste fastlandspunkt kl. 19.45 – det er tåke og mye vind. Hele platået er tomt, og det tar oss noen minutter å finne noen som kan ta de obligatoriske «been there, done that»-bildene. Inne i bygningen blir vi overrasket over å finne ikke bare en souvenirbutikk, men også restaurant, kino, «lysgrotte» og til og med et kapell. Vi ser den 30 minutters lange filmen, og når vi vil ut igjen for et nytt blikk på Nordkapp, titter ikke bare sola frem bak en sky – hele kappen er full av det som ser ut som alle 3000 turistene fra cruiseskipet som ankom Honningsvåg for 2 timer siden. Jeg må innrømme: tåke og ingen mennesker var bedre.

Gode nyheter om morgenen: et blikk på sendingen forteller at tandemen ble sendt kl. 02.00 i Alta og skal ankomme før kl. 16.00 i dag. Og det gjør den – like etter at vi er ferdige med en stor frokost og har pakket tingene, ankommer tandemen kl. 11.00. Vi pakker den ut av emballasjen, og blir skuffet over at ikke bare passer ikke tilhengeren, men også at forgaffelen er litt bøyd, så det er umulig å feste forhjulet. Heldigvis finner vi noe egnet i hotellgarasjen og klarer å bøye den rett, og jeg (Niko) finner også en løsning for tilhengeren, som vi ikke fester til ***** men rett til sykkelrammen. Endelig, kl. 14.00, starter vi dagens etappe. Destinasjon: Olderfjord, nøyaktig 100 km nedover veien.

De 100 km går ganske fort og uten uhell – eneste utfordring var Nordkapptunnelen, med 10 % stigning i 3 km, ganske hardt, men heldigvis er det bare dag én og vi er fortsatt i form.

Dessverre får vi ikke sett kvartfinalen Tyskland–Frankrike, men ankommer like etter at kampen endte 1–0 til Tyskland. Vi bestiller og spiser en deilig burger på restauranten … og god natt!

Sola er oppe når alarmen vekker oss kl. 06.30, og under frokosten møter vi to kvinner som sykler samme vei som oss, men bare til Tromsø. De tipser oss om hvor vi kan overnatte rundt 100 km sør for Alta, der vi planla å sykle i morgen. Heldig for oss, for området byr ikke på mange hotellmuligheter. De første 25 km går over et lite «fjell» til …, siste «by» (og sted å handle) for de neste 70 km. Siden vi er klar over det, stopper vi for å kjøpe noe å spise, og får øye på en matstasjon på andre siden av veien. Vi går over for å snakke med dem, og finner ut at vi sykler samme vei som deltakerne i sykkelrittet Onroad Finnmark, der deltakerne sykler imponerende 440 km med både start og mål i Alta. Det er bare 70 deltakere, men i hvert fall er det bevis på at det finnes i form syklister, selv så langt nord som i Finnmark. En av kvinnene på stasjonen synes gaven med en sykkeltur Nordkapp → Oslo er den beste gaven hun noen gang har hørt om!

I hvert fall er gaven ikke for late, for de neste 70 km er harde – ikke så mye på grunn av stigningene, men mer på grunn av vinden, som her på tundraen (ingen trær over 250 m o.h.) treffer oss midt i ansiktet. Selv i nedoverbakke må vi tråkke for å nå 20 km/t, og på flatmark går vi bare 12–15 km/t – veldig slitsomt. Dessuten begynner vannet å ta slutt, og vi er ganske glade når vi finner nok en pitstopp for Onroad Finnmark, der vi ikke bare får fylt på vann, men også tar et fint bilde av oss og utstyret.

De siste kilometrene er lengre enn vi hadde trodd, og vi er glade når vi når byen, og – etter enda en bakke – hotellet. Den varme dusjen og pizzaen hos Pepe's (rett ved hotellet) er fantastiske. God natt!

Natten på hotellet var varm – vi hadde valget mellom åpent vindu (kjøligere, men mygg) eller lukket vindu (varmt, men ingen insekter). Vi valgte den andre løsningen. Når vi er klare til å dra, står det plutselig en kar ved siden av oss – han er fra München, og har syklet derfra gjennom Polen og Sverige til Nordkapp på bare 4 uker. Respekt!

Enda en solskinnsdag, men dessverre gjør Nikos kne vondt – har vi overbelastet det? Etter 35 km når vi en liten bygd, men bensinstasjonen vi ville til viste seg å være en automat. Og bussen vi håpet å ta (på grunn av Nikos kne) gikk for 20 minutter siden og går bare én gang om dagen: eneste mulighet – ignorere smerten og fortsette.

Dagen ville vært fantastisk om det ikke var for Nikos kne: sola skinner, og veien er mest flat med noen bakker innimellom. Etter 75 km stopper vi på en campingplass for å kjøpe forsyninger, siden siste stopp viste seg å være en blindvei. Vi møter en gruppe folk som henger foran resepsjonen i sola. Vi snakker litt, og det viser seg at to av dem er journalister, som blir interesserte i at turen virkelig var en gave til Niko. De spør om de kan intervjue oss, og etterpå tar vi en fotoserie på tandemen.

Vi blir lettet når en av dem tilbyr å kjøre oss og tandemen noen kilometer videre – de slipper oss av på toppen av et fjell 20 km lenger frem, og vi får avslutte dagens etappe med 5 km nedoverbakke i stedet for en slitsom 25 km inkludert et fjell, som Nikos kne neppe ville likt. Vi ankommer Ravelsnes Gård, et lite men fint gjestehus med 5 rom. Vi er de eneste gjestene, og verten Gudmund viser oss rundt i det tidligere stallet som han har gjort om til et flott hotellbygg. Han serverer deilig mat inkl. dessert, og etter blogging går vi til sengs … for sent.

Gudmund, den hyggelige eieren av Ravelsnes Gård, skal tilfeldigvis til Storslett, som ligger 60 km langs dagens rute. Han tilbyr å ta bagasjen vår dit, så vi slipper å ha den med selv – ganske heldig, for i dag venter mange km med stigning. Vi starter rundt kl. 10, og etter 20 km når vi det første fjellet: 6,5 km med snittstigning på 7 %. Nikos kne er bedre, og han sykler som en viking. I hvert fall er vi glade for at vi ikke blir trukket ned av bagasjen vi lot Gudmund ta med, og når vi endelig når toppen, venter ikke bare en fantastisk utsikt, men også 2 stykker kake … velfortjent. Veien ned er fantastisk, og de neste 20 km føles egentlig bare som 5. Vi når Storslett der Gudmund venter med bagasjen, tar den, takker ham og sykler videre til Olderdalen, der fergen til Lyngseidet ligger ved kai. Lyngseidet er ikke den største bygda, men det er et motell der de serverer det de kaller pizza (men jeg er ikke sikker på at retten fortjener det navnet) og … mulighet til endelig å vaske noen klær … på høy tid! Morgendagens mål er Tromsø, «Nordens Paris».

og Tyskland leder 2:0 nei unnskyld … 3:0 mot Brasil 😉 … nei 4:0 … nei 5:0!! Wow

Bare én sykkeldag skiller oss fra Tromsø, som vil markere at vi har gjort rundt 25 % av turen. En ferge vi må rekke bestemmer avgangstiden. Dessverre er vi litt sene og må derfor sykle hardere enn vi liker de første 60 minuttene. Vi rekker fergen (med rundt 6 minutter margin). De siste 50 km til Tromsø går sakte – kanskje morgensprinten ble litt hard. Noen km før Tromsø stopper vi ved en fin strand med iskaldt vann, som får oss til å tenke oss om før vi hopper uti – i stedet kjøler vi bare ned føttene. Vi når hotellet kl. 16.00, begge ganske slitne. Etter innsjekking kjøper jeg nye sykkelsko (de forrige var for små … ikke bra), to par bar ends (for mer komfort) og pumper dekkene litt. En god idé – dekkene skal tåle 6 bar, men rundt 4 bar sprekker plutselig slangen. Så tilbake til butikken for å kjøpe en ny … den holder! Etter å ha spist (mye) pasta tar vi Fjellheisen opp til toppen. Utsikten fra 420 m høyde i kveldssola (som ikke går ned før i august – midnattssol) er helt fantastisk. På vei tilbake stopper vi for et nærmere blikk på Ishavskatedralen, et av de mest kjente stedene i Tromsø, som dessverre er stengt for dagen. Vi er tilbake på hotellet akkurat i tide til semifinalen Brasil–Tyskland (fotball, selvfølgelig). Kampen ender 1–7 – nok en ting vi ikke glemmer med det første!

Etter totalt 500 km på 5 dager i salen bestemmer vi oss for en pausedag. Vi sover ut og nyter en fantastisk frokost, skriver til bloggen, kjøper salve til Nikos kne (det går allerede mye bedre), 2 nye slanger (en eksploderte i går under pumping, og en punkterte i morges) og går på kino. I går bestemte vi oss for å ta båt (16.15, ankomst 17.35) til Finnsnes. Etter ankomst nyter vi kinesisk mat før vi slår oss ned for å se Holland–Argentina. I morgen tar vi en lang etappe til Vesterålen, og fortsetter til Lofoten dagene etter.

Her i nordvestlige Norge er man ofte avhengig av ferger. Noen går ofte, noen bare 1–2 ganger om dagen. I dag vil vi ta fergen fra Gryllefjord på Senja til Andenes på Vesterålen; avgangen kl. 15:00 passer bra, siden vi etter ankomst kl. 16:40 fortsatt vil sykle videre. Men først må vi sykle de 65 km til Gryllefjord. En sjarmerende strekning som blir bedre og bedre de siste 20 km. I dag er det ekstremt varmt igjen, og vi sleper oss fra bekk til bekk (dessverre er det ikke så mange). Omkring 10 km før Gryllefjord brekker setet mitt plutselig av. Jeg mistenker at det er senvirkning av et fall i morges, da jeg ikke klikket ut i tide ved en bekk og – som vanlig – bare tippet over. Vi kommer oss til Gryllefjord, og heldigvis møter jeg en mann der som har verktøyene som trengs for å reparere setet. Men jeg tror et nytt er påkrevd så snart som mulig, for reparasjonen ser ganske provisorisk ut. Før fergen går har vi fortsatt tid til å fylle på litt mat i den lille butikken. Så strekker vi oss ut på dekk i behagelige liggestoler, men like etter avgang tar vinden så hardt til at først Niko og snart også jeg foretrekker roen under dekk.

Mer i morgen …

Vi forlater Vesterålen kl. 9.50 med fergen mot Fiskebøl, Lofoten. Turen tar 30 minutter, og i Lofoten møtes vi av skyer og litt regn. Heldigvis når vi en tunnel og kan gjemme oss der til regnet gir seg. Vi sykler videre og når første «sjekkpunkt» etter 1 t 30 min: Svolvær, «hovedstaden» i denne øygruppen. Sentrum ligger rett ved vannet og er fullt av folk (på grunn av det fine været), og før vi sykler videre nyter vi kake og is. Det er egentlig bare én rute gjennom Lofoten – hovedveien fra nord til sør – som dessverre har mye biltrafikk. Heldigvis finner vi en sidevei og kan holde oss på den i rundt 40 km. Vinden bremser oss litt, men når vi kommer til en nydelig sandstrand nær Risøya, tar vi en pause. Endelig ankommer vi målet, Leknes, etter rundt 100 km sykling. Dessverre er hotellet fullt av turister, men neste alternativ lå 30 km lenger frem – med andre ord for langt for én dag. Vi sovner tidlig, for vi må starte tidlig i morgen hvis vi skal rekke fergen tilbake til fastlandet, som går fra Moskenes (60 km unna) kl. 14.00.

Ja – Tyskland vinner fotball-VM med 1–0 over Argentina. Gratulerer!!

Vi starter omtrent som planlagt, men går ganske sakte – på grunn av den skyete himmelen, eller fordi vi er slitne, vet vi ikke. Etter rundt 10 km når vi Nappstraumtunnelen, som går under sjøen. Det er ikke den første av disse tunnelene vi har møtt, som først går ganske bratt nedover og så like bratt oppover (denne gangen «heldigvis» bare 60 m under havnivå). Til gjengjeld får vi noe ut av det, for resten av dagens etappe er spektakulær – spesielt sandstranden ved Ramberg imponerer. Nå sykler vi også fortere, og været blir bedre. Når vi kommer rundt en klippe, møter vi en anleggsarbeider som styrer trafikken på et anlegg – egentlig ikke noe spesielt, men denne gangen får vi ikke sykle gjennom, og må vente på en bil som plukker oss opp (heldigvis blir ventetiden kort). Vi blir skuffet over at sjåføren ikke tar oss hele veien til Moskenes, bare forbi anleggsområdet, som er ca. 1 km langt. Kort tid etter når vi Reine, det mest fotograferte stedet i Lofoten, og skjønner hvorfor. Vi klarer å presse inn et kort stopp i denne drømmebyen midt mellom imponerende og nydelige fjell, for vi har fortsatt 50 (etter stoppet 40) minutter på å sykle de siste 5 km til havna. Litt triste forlater vi Lofoten til fordel for Bodø og veien mot Oslo. Syklingen her var spektakulær: de massive fjellene som går nesten rett opp til 1000 m fra sjøen, de svingete veiene, strender som ser ut som de er tatt fra en TV-reklame for en øy i Middelhavet – i hvert fall til du kjenner temperaturen. Fergen tar 3 timer til Bodø, tid nok til å oppdatere bloggen og forberede oss på fotball-VM-finalen Tyskland–Argentina, som spilles i kveld. Heldigvis er vi i land da!

Vi brukte dagen til å sove ut (det er relativt, for vi, som de fleste andre, var våkne ganske lenge for å se VM-finalen), og deretter mest på å planlegge ruta for de neste dagene. Det viser seg å være vanskelig, for vi trenger passende etappelengder (rundt 100 km), hoteller eller overnatting (få og langt mellom), og fergeruter (siden vi er i et område med utallige øyer, og må ta ferge opptil 4 ganger om dagen).

Vi vasker også klærne (helt nødvendig) i servicebygget på havna – et flott tips for andre reisende (du får både vaskemaskin, vaskemiddel og mulighet til å tørke klærne etterpå). Dessverre skjedde ikke det siste, selv om vi hadde avtale med jenta som passet maskinene, og 30 minutter før avgang henter jeg klærne våre helt våte, og ingen tegn til jenta. Heldigvis er det ganske varmt (som det har vært de siste dagene), rundt 30 °C, så vi klarer å tørke klærne i sola (mens vi sitter på fergen).

Fergen tar oss til Ørnes, en liten by kjent for å ha den mest spektakulære havneinnseilingen på hele Hurtigruten. I morgen er det tilbake på syklene. Neste store by å nå er Trondheim, og vi sikter på å gjøre det på 4–5 dager.

Leste en artikkel om oss i avisen Finnmark Dagblad …

Vi står opp veldig tidlig, rundt kl. 07.00 – de kommende fergene bestemmer nok en gang vekketiden. Mellom fergene har vi enten veldig mye eller veldig lite tid, siden avgangene er satt etter hvor lang tid det tar å krysse øya … med bil, selvfølgelig. De mange fergene (4 i dag) har den fordelen at så godt som alle som reiser i området samles på samme sted, og så møter vi to jenter som vi møtte først på vår første sykkeldag, og så igjen 3 dager senere på Storslett. De sykler fra Nordkapp til Lindesnes, det mest populære alternativet når man skal gjennom Norge fra nord til sør. Alt i alt er det ganske mange syklister på veien. De som kommer imot hilses med et vink og «Hei», men med dem som sykler samme vei kommer vi stort sett litt mer i snakk.

Vi opplever en nydelig dag, og i dag fullførte vi nok en milepæl: polarsirkelen. Den ligger på 66° 33′ 44″, Nordkapp ligger på 71°, og etter at vi har krysset den blir det ikke mer midnattssol. Yay, vi får sove bedre.

Vi når hotellet vårt i Sandnessjøen like etter kl. 22.00 – med andre ord ganske sent. Hotellet er veldig moderne, men dessverre er ikke rommet vårt ryddet etter forrige gjester, så de har noe å jobbe med! Vi legger oss altfor sent, men heldigvis kan vi sove litt lenger enn vanlig, og trenger bare å stå opp rundt kl. 09.00 i morgen. Dessverre sier værmeldingen at – for første gang på turen – skal det regne … MYE!

Dessverre tok ikke værmeldingen feil. Når vi våkner trenger vi ikke engang å trekke for gardinene for å være sikre – regndråpene banker altfor hardt mot hotellvinduet. Vi nyter frokosten likevel, og etter utsjekking må vi først tømme vannet fra tilhengeren som har samlet seg over natten. Mens vi holder på med det, dukker det plutselig opp en fotograf ved siden av oss igjen og interesserer seg for tandemen. Ser ut til å være et uvanlig kjøretøy her i området, for nok en gang blir det intervju fulgt av fotoserie – til lokalavisen.

Om dagen på sykkelen er det ikke så mye å fortelle, bortsett fra at

Nok en gang forlater vi det fine overnattingsstedet for sent og må sprinte til fergen. Resultatet er et snitt på 28 km/t. Selv om det bare er 13 km, ganske svettedrivende – men det skulle bli vår siste fergesprint; i dag forlater vi Kystriksveien (kystveien), som guideboken beskriver slik:

Kystriksveien langs Helgelandskysten er trolig den vakreste kystveien i verden. Over 12 000 øyer og skjær med snøhvite sandstrender venter eventyrlystne turister som reiser rv. 17 fra Sømna i sør til landet ved polarsirkelen og Rødøy i nord. Øyriket byr på utallige ferieopplevelser og inntrykk.

Skogene blir tettere; vi er merkbart lenger sør i landet. På en kiosk tar vi pause – eieren, eller rettere sagt kundene, har satt opp en bemerkelsesverdig lightersamling. Der spiser vi gårsdagens jordbær (dårlig idé!) med vaniljesaus. I mangel av bolle lager vi raskt en av vaniljesausemballasjen. Fungerer også.

Etter litt tenking om hvordan vi skal planlegge resten av strekningen til Oslo så vi ankommer 25.07., blir det klart at sykling bare er mulig uten hviledager de neste 10 dagene. Ikke en god idé – erfaringen sier at etter senest 5 dager på sykkelen er beina så tunge at en hviledag er påkrevd. Så vi må ta en del av veien med buss, tog eller båt. Siden ruta Namsos – Steinkjer – Trondheim er hardt trafikkert, bestemmer vi oss for den roligere veien via Rørvik og derfra med Hurtigruten til Trondheim. Det gir oss en fin strekning og nok sjanse til ikke å tømme oss helt før Dovrefjell. Jeg booker overfarten rett ved en kuebeite, og de nysgjerrige kuene ser ut som de aldri har sett et tandem (noen mennesker også, forresten – men det store flertallet vinker entusiastisk). Rundt kl. 19:00 er vi i Rørvik; nok tid igjen til pizza. Restauranten ligger rett ved kaia der Hurtigruten legger til – perfekt for oss! På båten viser det seg at internettet er ubrukelig, så blogging måtte droppes og tas igjen dagen etter.

Hurtigruteskipet er allerede i Trondheim kl. 06:30, men vi trenger ikke rydde lugaren før kl. 08:00. Frokosten i dag er på Rica Hotel (veldig god og rikelig), og etter å ha sendt en pakke på posten med de siste greiene vi ikke ville bære over fjellet til Oslo, er biblioteket neste stopp. Grunn: gratis internett der. Oppgaven de neste 2 timene er å finne en passende rute over fjellet til Oslo. Ikke så lett, for den kjente ruta i det årlige sykkelrittet Trondheim–Oslo (540 km på én dag ??) er bare delvis åpen. Noen strekninger åpnes spesielt av politiet på ritt-dagen. Også det at E6 er veldig trafikkert får oss til å droppe den. Jeg er fortsatt ikke sikker på hvilken rute vi til slutt tar, men de to første etappene er satt: i dag til Løkken Verk, og i morgen videre til Oppdal.

På vei til Løkken stikker vi innom Anne Jagtøyen, Jørgens søster, og får gode vafler, Solo og iskremkake. Veldig hyggelig!! Nyforsterket setter vi i gang igjen. Fra den opprinnelig planlagte varianten via Hovin fraråder Anne oss, og anbefaler i stedet den langt mindre slitsomme veien via Orkanger. Ikke bare mindre slitsom, men også nesten ingen trafikk, og så ankommer vi kl. 18:51 dagens overnatting (Bergmannskro i Løkken Verk), 9 minutter før de stenger. Så det vanlige spillet: dusj, blogg, spise, sove. God natt!

Like før avreise, med sykkel og tilhenger allerede pakket foran hotellet Bergmannskro, ser tre turgåere med sekker glad på det og tar bilder. Vi kommer i snakk, og de forteller at de kommer fra Italia og går pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim. De vil dekke distansen på 4 uker; start var 26.06., og i overmorgen vil de ankomme Trondheim. Respekt!

Det er allerede ettermiddag når vi forlater Løkken. Etter rundt 15 km har vi allerede første stopp: Kristins onkel Rolf og tante Johanne bor ikke langt fra ruta vår, og vi tar en hyggelig kort visitt. Vi får vafler, lefse, Solo og vann før vi setter i gang igjen. De neste 30 km går gjennom en nydelig dal. Beina er tunge og sola brenner i hodet. Det blir ikke bedre når vi treffer fjellet. Stigningen i hårnålssvingene er opptil 10 %, og vi er veldig glade når vi har det verste bak oss. Landskapet – vi er i utkanten av Trollheimen – er nydelig. Ikke rart det er ganske mange hytter langs veien. I Nerskogen passerer vi en liten butikk som stengte for en time siden. Siden eieren fortsatt teller penger prøver vi lykken likevel, og hun åpner faktisk for oss. Ikke bare det – hun gir oss også 3 gjærboller med ordene «de skulle uansett i søpla». Allikevel veldig snilt!

Kaloriene kan vi godt bruke på den siste bratte stigningen; det går opp til nesten 1000 m ved Skarvatnet. Men derfra har vi ikke bare stor utsikt over vannet, men også en nedoverbakke på over 10 km – mer enn fortjent. Dagens mål, den kjente vintersportsbyen Oppdal, når vi først rundt kl. 21:20, men i morgen etter 5 dager og 480 km på sykkelen har vi igjen planlagt en hviledag.

Sove ut, spise stor frokost, hvile, oppdatere bloggen, hvile mer, slappe av, så hvile igjen, planlegge de neste dagene, hvile litt til, snakke med mamma, chille, Niko: se en serie, hvile mer, spise god middag, hvile enda mer, gå en kort tur, nevnte jeg hvile? legge seg … god natt

Hviledagen gjorde godt – i dag vil (eller rettere sagt må) vi over Dovrefjell med over 1000 m o.h. som høyeste punkt. Etter en behagelig start begynner stigningen rundt km 10 og varer gode 40 km. Men vi er på «motorveien» E6, så stigningen på 6–7 % er ganske moderat. Ulempen: ganske mange biler, noen dessverre også veldig nær forbi oss. På vei til Kongsvold møter vi et annet far-og-sønn-par som er på vei fra Nordkapp til Lindesnes. Når vi tar en vaffelpause i Kongsvold møter vi dem igjen. I Kongsvold har vi de lengste stigningene bak oss, og vi sykler videre rundt 30 km på høyplatået. Vi belønnes med nydelig utsikt, blant annet til Snøhetta, det høyeste fjellet i området. I studenttiden var jeg en gang der oppe på ski (flott), og i 1996 med Kristin om sommeren (veldig steinete). Belønningen for den lange stigningen kommer fra km 70 som 10 km nedoverbakke – ingenting er finere. Ankommet Dombås ringer vi overnattingsstedet vi valgte dagen før, men dessverre er de stengt, så vi ender i Toftemo. Ikke et dårlig alternativ – veien på den andre siden av dalen har ingen trafikk (for en glede etter 70 km på E6), campingplassen ligger fint, har god mat og senger til oss to. Mer trenger vi ikke i dag ??

Igjen klarer vi ikke å komme på sykkelen før middagstid, men vi har ingen hast. I dag har vi en angivelig lett etappe foran oss (altså lite stigning), men når jeg ser på computeren nå står det igjen 838 høydemeter og 108 km. Ruta starter på en vei som går parallelt med E6. Fordel: ingen biler. Ulempe: ganske kupert og ikke asfaltert. Niko er ganske irritert, men når vi stopper på neste bensinstasjon for å stappe ham med pølse og is, stiger humøret raskt. Snart har vi ingen alternativ rute igjen; vi må ut på E6. Ingen moro å se bilene suse forbi, men heldigvis blir vi frigjort i neste avkjøring: i Nord-Sel. Der kjenner vi oss godt, for i den lille kirken giftet Kristin og jeg oss i 1998. Etter det obligatoriske bildet (sola skinner forresten fortsatt, akkurat som 05.09.1998) tar vi parallelleien igjen. Nydelig, ingen biler (nesten – på 10 km kanskje 5) og en fantastisk utsikt over Lågen. Denne elva, som i Sel ikke var mer enn en brusende fjellbekk, blir stadig bredere. Dalen også, nettopp smal, blir stadig bredere. I Otta tar vi pause og nyter jordbær, bringebær og vaniljesaus. Nam! På turistinformasjonen ved stasjonen spør jeg om overnatting, men den hyggelige jenta kan ikke hjelpe meg så mye. I hvert fall får jeg et kart med 2 telefonnumre. I dag er det igjen en veldig varm dag, nesten 30 grader i skyggen, og sykkeltrøya må tåle flere dypp i fjellbekker så den kan gi behagelig kjøling en stund. Rundt kl. 20:00 når vi Fåvang og overnattingen for natten: et lite koselig hus innredet i 1930-tallsstil, med utallige gjenstander fra den tiden: grammofon, kjøleskap (hadde de det allerede?), dameblader (Gyldendals Alle Kvinners blad), lenestoler, badekar, senger – rett og slett alt! Vi føler oss som på museum. Men heldigvis har de internett, og Nikos kveld er reddet. Jeg bruker også sjansen til å oppdatere bloggen før vi faller i seng … God natt!

Dagen er varm, varmere og varmest. Over 30 grader i skyggen – men det er nesten ingen skygge noe sted. Vi tar mange stopp for å væte trøya i fjellbekker og kjøpe drikke. Allerede når vi passerer Lillehammer i stekende hete blir det klart at i dag ikke blir en lang etappe. Vi sykler langs Mjøsa, Norges største innsjø, som i går nesten bare på lite trafikkerte sideveier. I Biri slår vi leir for natten, rett ved E6, men det plager oss ikke. Vi vil bare ha skygge.

I morgen venter nok en lengre dagsetappe med skikkelig stigning, og hvis alt går bra er vi i mål i Oslo i overmorgen. Jippi!!

Dagens etappe – sammenlignet med alt vi allerede har sett på turen – går gjennom ganske uspektakulært land. Etter 20 km når vi Gjøvik, men heldigvis ikke på hovedveien E6, heller litt høyere oppe, og omtrent en halvtime senere Raufoss. Når vi kommer ut igjen etter en lunsjpause (i et kjøpesenter er det kyllingsalat og hamburgere), henger tykke tordenskyer over oss. Etter en kort tenkepause sykler vi videre likevel, for så langt buldrer det bare et stykke unna. Heldigvis holder det seg slik til etter en av våre korteste dagsetapper (bare knappe 70 km) når vi det siste overnattingsstedet. Men når vi nyter middagen 2 timer senere, raser torden og lyn ganske hardt i en god time.

Det vil sikkert bringe den etterlengtede avkjølingen. Sykling over 30 grader er allerede på grensen, spesielt med bagasje. I dag – i starten av dagen – sendte vi nok en gang (for fjerde gang på turen) en pakke med overflødig bagasje (altså vekt) hjem. Bagen på tilhengeren er nå nesten tom og kjempelett, akkurat passe til siste etappe i morgen. Jeg håper bare vi ikke trenger regntøyet i morgen, for etter at det var varslet sol er også det i pakken på vei til Oslo …

25. juli, 23 dager etter starten vår og

• nesten 1770 km på
• 89 timer og 20 minutter på sykkelen med
• 16800 høydemeter og en
• gjennomsnittsfart på rundt 20 km/t med
• 19 etapper på sykkelen pluss
• 3 hviledager og
• én dag (den første) med buss til Nordkapp

står vi på balkongen vår i Oslo.