Scharnitz → Cordevole-dalen

Den 2. juli 2016 legger Peik og Peter ut på den planlagte Alpenquerung. Fra Karlsruhe kjører vi sammen med Sabine og Stefan — som dagen før feiret vår felles 100-årsdag med oss — til Mittenwald, Stefans hjemsted. Der kjøper vi de siste tingene (ørepropper mot snorkere i sovesalen på hyttene og noen barer til underveis). Nå gleder vi oss til EM-kvartfinalen Tyskland–Italia, før vi tilbringer en natt hos familien Wörnle og i morgen setter kursen mot Hallerangerhaus. Det er meldt godt vær — vi gleder oss!!

P.S.: Tyskland–Italia 6–5 etter straffer (1–1). Fortjent plass i semifinalen, og forbannelsen mot Italia er historie.

Etter en god frokost og et hjertelig farvel fra familien Wörnle kjører Stefan oss vennlig til startpunktet for vår planlagte Alpenquerung: Scharnitz ved Mittenwald. Ved Weisenhof kaster han oss ut av bilen, og vi begynner eventyret. De neste 2½ timene vandrer vi på en bred grusvei langs Isar mot kilden. Det går inn i Hinterautal til vårt første stopp, Kastenalm på 1200 moh.

Fram til da steg stien ganske behagelig; fra Kastenalm endrer det seg tydelig. Stien blir bratt, vandrestavene pakkes ut, og pulsen stiger. Vi belønnes med drømmeutsikt tilbake til dalen vi nettopp kom fra. Peik er glad for at sola skinner og sommerfuglene flyr — han fanger mange underveis. Klokka 16:30 når vi Hallerangerhaus på 1768 moh., en liten og koselig DAV-hytte der vi vil tilbringe den første natta på turen. Hytta har i forsesongen også god plass, og vi får dobbeltrom, så vi unngår snorkerne.

Vi setter oss i sola på en benk ikke langt fra hytta og ser på hvordan andre vandrere etter hvert ankommer.

Til slutt styrker vi oss med kalvegulasj med brødknødel og Germknödel til dessert.

Før leggetid spiller vi UNO med fire jenter og prater litt. En av dem sa, da hun fikk høre hva vi hadde planlagt: «Jeg hadde gått gjennom taket hvis foreldrene mine hadde gjort en slik tur med meg.» I den ånden: god natt!

2. dag

Etter knapp frokost legger vi ut ca. kl. 8:30. Heldigvis vandrer vi fortsatt i skyggen, for stigningen til Lafatscherjoch er bratt, selv om den bare er 300 hm. Etter omtrent 40 minutter har vi nådd det og belønnes med en fantastisk utsikt over Alpenes hovedkam. Skyene henger ganske lavt, men letter av og til, og vi tar noen spektakulære bilder.

Vi setter kursen nedover. Fra joch på 2085 moh. til Hall in Tirol (dagens mål) er det 1500 høydemeter ned. Etter ca. to timer når vi St. Magdalena, en kirke med restaurant der vi egentlig skulle spise lunsj. Dessverre er det stengt i dag! Heldigvis står noen drikkevarer til kjøling i fontenen for selvbetjening.

Vi bytter tre Almdudler mot 7,50 € og stiller tørsten. Resten av strekningen begynner med en fin nedstigning gjennom skogen før vi når utkanten av Absam. Derfra legger vi de siste kilometrene bak oss på asfalt før vi endelig når dagens mål, Hall in Tirol. I dag unner vi oss dobbeltrom på firestjernershotellet «Zum goldenen Engel» — det har vi fortjent. Vi får wifi-koden og oppdaterer bloggen så de hjemme kan følge med. Til middagstider trekker vi det velkjente trikset: vi stopper en lokal og spør etter favorittrestauranten. Svaret er Geisterburg, og vi angrer ikke besøket. Geisterburg-tallerkenen for to fyller kalorilageret igjen. Hall har en vakker gamleby, men dessverre rulles fortauene opp kl. 19:00, så vi må droppe is til dessert. Nå svinger vi oss i fjærene — i morgen venter en lang og seig dagsetappe.

Selv om beina etter gårsdagens nedstigning på over 1500 hm skriker etter en hviledag, setter vi vekkerklokka på 7:10. De lokale jentene i går tipset oss om ikke å gå opp til Lizumer Hütte via det kjedelige Wattental, men å ta taubanen opp til Tulfeinalm og deretter gå over Naviser Jöchl. Uten taubane er dagens strekning ikke til å klare, og også med den er den lang nok (1100 hm opp og 1000 hm ned, gåtid ca. 7,5 timer). Vi starter i strålende solskinn, men da vi etter 4,5 t nærmer oss Naviser Jöchl, begynner det å dryppe. Heldigvis bare kort, og fra Jöchl har vi en storslått utsikt inn i nabodalen. Jöchl er med 2479 moh. høyeste punkt på dagens etappe, og vi må krysse noen snøfelt. Jeg er spent på hvordan det blir når vi skal over de høyeste overgangene på hele turen rundt 3000 moh. Startet vi for tidlig på året?? I overmorgen får vi svaret.

De resterende tre timene til hytta er seige, og da maten tar slutt, forteller jeg Peik historier fra verneplikten til vi endelig ankommer hytta kl. 19:00. Gåtid i dag 10,5 t minus ca. 2 t pauser. Vi styrker oss med tomatsuppe med kjøtt i strimler, og i dag ser senga (heldigvis igjen dobbeltrom) oss tidlig.

Vi starter ca. kl. 8:50 som de siste fra Lizumer Hütte. Egentlig hadde jeg forventet mer liv på hyttene, men hittil har det ikke vært noe problem å få rom uten forhåndsbestilling. Men ferien i Østerrike har ikke begynt ennå, og de omliggende alpelandene har bare begrenset skoleferie.

Dagens begynnelse er en stigning på 800 høydemeter til Geierspitze (2854). Først ganske behagelig stigning, senere svært bratt, og igjen krysser vi noen snøfelt. Det er stort sett uproblematisk, bortsett fra når man synker ned med fjellskoene — da fylles de med snø og gjør sokkene våte. Like før vi kommer opp på Geierspitze mørkner himmelen, og det smeller plutselig et kraftig tordenskrall. Heldigvis holder det seg tørt, og etter tre tordenskrall til er spetakkelet over.

Da vi etter tre timers stigning når Geierspitze, belønnes vi med en storslått utsikt. Vi ser rett på Tuxeralpene, et svært populært sommer skiområde. Vi får ikke tatt nok bilder — rundsynet her oppe er så herlig. Men vi har bare gjort omtrent en tredjedel av dagens pensum: foran oss venter en nedstigning på ca. 350 hm til «Toten Böden» med påfølgende stigning til Gschützspitzsattel. Den er enda luftigere enn Geierspitze, og på sørsiden går det svært bratt ned over 600 hm. Et feilsteg her ville ikke endt godt. Så vi går konsentrert og forsiktig langs fjellsiden til det endelig blir mindre bratt og i sikksakk ned i dalen. Overalt piper murmeldyr, vi ser en hoggorm (hvordan finner den en partner her oppe?) og i det fjerne en gems. Endelig er vi i dalen; nå gjenstår en siste stigning på nok en gang 300 hm på heldigvis ganske god sti før vi kl. 17:20 når Tuxer-Joch-Haus, dagens overnatting.

Midt på natta våkner jeg og masserer lår og legger. Gjør godt. Da jeg så våkner igjen kl. 7:20, smiler sola fra skyfri himmel inn gjennom vinduet. Bedre forhold for å krysse Friesenbergscharte — med 2910 moh. høyeste punkt på vår Alpenquerung — kan man ikke ønske seg. Til frokost får vi tipset fra hytteverten om å forkorte stigningen til Friesenbergscharte litt ved å bruke Sonnenbergbahn for en del av høydemeterne. Med tanke på de 15 vandredagene som fortsatt gjenstår, følger vi det gjerne.

Etter 45 minutter nedover står vi ved mellomstasjonen til taubanen som tar oss opp til 2500 m. Vi går noen høydemeter ned til Spannagelhaus, der stigningen til Friesenbergscharte begynner. Snøfeltene blir flere og større, men utgjør ikke noe problem fordi snøen er ganske hard. Eneste unntak er overgangene fra fjell til snø, der snøen er svært skjør.

Det siste snøfeltet er igjen ordentlig bratt og krever en del konsentrasjon, men mot middag står vi på Friesenbergscharte på 2910 m. Vinden piper rundt ørene, og etter et raskt bilde går vi ned på den andre siden. Stien er den vanskeligste hittil og er sikret med stålvajer — nødvendig også, for terrenget ved siden av stien faller ca. 100 m mer eller mindre loddrett. Etter omtrent 20 minutter med maksimal konsentrasjon blir terrenget flatere, og resten av veien til Friesenberghütte bruker vi til drømmebilder.

Da vi når Friesenberghütte ligger vi godt an i tid, sulten gnager, og menyen inviterer til å bli. Peik kaster seg over en enorm Kaiserschmarrn; jeg får bakte poteter med spekk og rømme. Megalækkert. Vi blir en time på den solrike men trekkfulle terrassen før vi går de resterende 700 høydemetrene ned i dalen på ca. to timer. Da vi ankommer Dominikushütte, blir vi allerede hjertelig mottatt. Tore og Inken, som vi traff dagen før og som tok bussen fra Tuxer-Joch-Haus til Dominikushütte utenom Friesenbergscharte, har allerede varslet om oss.

Vi har flaks: Dominikushütte har TV, så EM-semifinalen mellom Tyskland og Frankrike er sikret. Dessverre 0–2, og drømmen om EM er over. Men vi hadde en uforglemmelig dag.

Dessverre var det ikke wifi på noen av overnattingsstedene hittil (bortsett fra Hall på 2. dag). Derfor kan jeg dessverre bare publisere bilder i dårlig oppløsning. Jeg håper det er bedre enn ingenting.

I dag kommer vi bare trege i gang, men det gjør ikke noe, for vi har en relativt kort etappe foran oss. I natt har verten på Dominikushütte vennligst vasket de skitne klærne våre — for en luksus!!

De første to timene går lett oppover til Pfitscher Joch, som danner grensen mellom Østerrike og Italia. Der står også et lite kapell, så mange pilegrimer går denne ca. to timer lange veien (400 hm). Like bak joch står et vertshus, og siden sola skinner igjen, setter også vi oss der. Vi treffer også Inken igjen, som venter der på Tore.

Etter ca. en time setter vi oss i gang med nedstigningen til nabodalen Stein, dagens mål. Vi tar ikke vandrestien, men den litt lengre, men mindre bratte grusveien. Peik bruker anledningen til å dyrke den store hobbyen sin — å fange sommerfugler. Entusiasmen er ekstra stor da det lykkes ham å fange Apollosommerfuglen, som nesten er utryddet i Europa. Siden den står på rødlista, slipper Peik den fri igjen — ikke uten først å dokumentere fangsten ordentlig på foto og video. Mot kl. 16:00 kommer vi til minilandsbyen Stein, der vi overnatter i dag. Vi har igjen ikke reservert, men allerede på den første av de to gjestgiveriene har de et dobbeltrom ledig til oss.

Resten av dagen hviler vi, for i morgen venter den hittil lengste og mest krevende dagsetappen med totalt 2600 høydemeter opp og ned. God natt!!

7. dag: Pfunders

Vekkerklokka går i dag kl. 7:10, frokost kl. 7:30, for vi har en av de lengste etappene foran oss. Den er delt i to: først en stigning på 1150 høydemeter (ca. 4 timer) og deretter en nedstigning på 1500 høydemeter (ca. 3 timer). Allerede kort etter avreise har vi første stopp — Peik ville gå tilbake til stedet der han i går fant de ekstremt sjeldne Apollosommerfuglene. Dessverre er det overskyet i dag, så avstikkeren blir resultatløs.

Stigningen er lang og seig. Først gjennom skog og tett vegetasjon, senere over enger og til slutt over ur. Omtrent 30 minutter før vi når ryggen på det høyeste punktet, setter yrregnet inn. For første gang på turen tar vi på regntøyet. Da vi står på ryggen, piper den kalde vinden rundt ørene, og vi blir bare kort. På den andre siden venter et snøfelt igjen, men knapt noen minutter nedover blir det merkbart varmere, og vi tar på korte klær igjen.

Etter ca. en times nedstigning kommer vi forbi en koselig alm og unner oss hylleblomstsaft og hjemmelaget geitost med brød. Lekkert!!

Kort etter at vi forlater almen, får Peik øye på sjeldne sommerfugler og går på jakt. Jeg går videre og venter en halvtime på ham ved neste avkjørsel. Han er begeistret for fangsten, som gjennom hele vandringen. Da han forklarer at turen liker han mye bedre enn han hadde forestilt seg på forhånd, er det også for meg en god følelse.

Mot kl. 17:00 treffer vi på en asfaltert bilvei der vi skulle gå ned ytterligere 400 høydemeter på 4 km. Siden vi synes det var ganske kjedelig, spør vi rett og slett et vandrerpar som nettopp er på vei tilbake til bilen om de vennligst kan ta oss med de 4 km — og vi har flaks. Så sparer vi oss den siste timen på asfalt og kommer i godt humør til Wieserhof, dagens overnatting.

Til middag blir det osteknødel fra eget meieri. Superlekkert!!! Jeg bruker også vaskemaskinen for å vaske noen klær.

I dag var det igjen en vakker dag med herlig solskinn og temperaturer opp til 30 grader. I morgen ser værmeldingen dyster ut med mye regn og torden og temperaturfall, og i overmorgen til og med ned til minus 5 grader på dagtid!! Vi tenker på hvordan det skal gå videre.

Vi legger tidlig ut, for fra kl. 10:00 er det meldt torden. Etter to timer og 350 høydemeter når vi Schlüterhütte, den siste kvartertimen gående i regnet og med torden som ruller i det fjerne. På Schlüterhütte tar vi tidlig lunsjpause med stekte poteter og speilegg. Mot kl. 12 håper vi at uværet har trukket unna, så vi kan legge ut igjen.

11. dag: Opp til Pisciadu-hytta

Natta er ikke god. Vi ligger i en sovesal med 4 køyesenger à 3 personer. Ingen ventilasjon! Vi legger oss ca. kl. 21:45, men jeg våkner allerede kl. 24:00 igjen. Jeg koker. Etter at jeg kommer tilbake fra do, prøver jeg å få litt frisk luft ved å la døra stå åpen, men en av dem som ligger ved døra lukker den straks igjen. Fortsett å svette! Ute tordner og lyner det kraftig, og regnet pisker mot takvinduet. Til slutt sovner jeg likevel, men allerede kl. 6:10 begynner den første personen på rommet å rote i plastposene sine, og natta er endelig over.

Fordelen er at vi allerede ca. kl. 8:00 kan legge ut. I strålende solskinn setter vi kursen fra Puez-hytta mot Grödner Joch, der vi vil stoppe i dag. Vi kommer ikke langt — utsikten er for storslått, og vi kommer ikke utenom å ta noen bilder. Stien over Ciampaijoch er lett. Da vi klatrer Cir-Joch, kommer mange vandrere imot oss som startet fra Grödner Joch og går opp hit. Da vi mot middag når det svært vakre men dessverre også ekstremt turistifiserte Grödner Joch, trekker mørke tordenskyer opp. Akkurat i tide løper vi inn på restauranten for å spise lunsj. Imens øser det ned ute. I håp om bedring blir vi ganske lenge i det tørre og vurderer om vi skal gå opp til neste hytte eller ikke. Siden Grödner Joch imidlertid er et ekte turisthull, er beslutningen egentlig ikke vanskelig.

Da vi forlater restauranten, slutter det å regne. Stien går bratt oppover, og jeg vet ikke hvordan vi skal klatre fjellet — jeg kan ikke se noen sti. Etter et kort stykke går det i sikksakk enda brattere, og til slutt munner stien ut i en liten klatrepark. Stålvajer og fottrinn letter stigningen de neste 20 minuttene. Det er vi virkelig glade for, for i mellomtiden har regnet satt inn igjen, slik at steinene er svært glatte, og over oss ruller også tordenen igjen. Akkurat da vi kommer opp, river skylaget seg opp, og vi har en gigantisk utsikt.

I natt falt snøgrensen til ca. 2000 m — vi er på 2550 og ville i dag opp til 3000. Blikk ut av vinduet i morges viser gårsdagens landskap: snødekt!!

Til frokost hører vi værmeldingen, som sier bedre vær for den andre halvdelen av dagen. Så venter vi til 9:30 før vi legger ut. Nysnøen gjør det ikke lettere å gå, men heller ikke mye tyngre. Etter ca. 30 minutters gåtid er vi ved neste klatretau. Det er delvis frosset, men heldigvis ikke særlig lenge. Kort etter er vi på høysletta og går i behagelige omgivelser mot Boè-hytta, som ligger på nesten 2900 moh. På veien dit kommer vi også opp på 2970 moh. og dermed det høyeste punktet på turen vår. På Boè-hytta spiser vi lunsj og går deretter videre på ca. en time til Pordoi-skaret, derfra går en taubane ned i dalen og tar 600 høydemeter nedstigning av knærne våre på 5 minutters kjøretid.

Fra dalstasjonen til taubanen ved Pordoi-passet til dagens mål, Rifugio Viel dal Pan, er det nok en gang 200 høydemeter oppover, som vi klarer på 90 minutter. Underveis vandrer vi behagelig igjen på jorddekte stier, med blikket rettet mot dronningen av Dolomittene, Marmolada (3343 moh.), som reiser seg i all sin skjønnhet til høyre for stien.

Da vi ankommer rifugioet, har vi flaks igjen — vi får et ganske komfortabelt rom. Nå er det dusjing, hvile og blogging. Og tørke utstyr!!

I dag gikk vi den lengste etappen på turen vår — ca. 25 km og over 1500 hm nedover (200 hm oppover) til Alleghe. Dagen begynte på 2500 m høyde med få plusgrader og ender på knappe 1000 m og temperaturer over 20 grader. Lang, men klasse. Og i morgen begynner vi på vår siste fjellkjede, som vi vil krysse de neste fire dagene før vi kommer til Belluno, der vi avslutter vandringen.

Til tross for gode senger på 4-stjerners Hotel Europa er jeg våken allerede kl. 6:00, noe som også skyldes at vi ligger i dobbeltseng med bare én dyne som Peik stadig trekker vekk. Jeg bruker tiden til oppstandelsen til å booke hotell i Venezia, der vi vil tilbringe én dag til på slutten av turen før vi flyr tilbake til Stuttgart derfra.

Etter behagelig hotellfrokost er magen fylt til randen, og vi setter kursen mot taubanen som tar 1000 høydemeter av dagens stigning på 1700 høydemeter. Den neste timen venter mye oppover til en hytte, men den er ikke spesielt koselig og dessuten overfylt, så vi går heller et stykke videre og legger oss i sola ved bredden av en liten fjellinnsjø. Power nap!! Deretter går vi videre til dagens mål, Tissi-hytta, som ligger svært spektakulært på kanten av fjellet som faller bratt over 1000 høydemeter ned til Alleghe, der vi tilbrakte forrige natt.

Noen meter unna reiser det mektige Civetta-massivet seg, en av de høyeste toppene i Dolomittene (3218 moh.).

Like etter kl. 6 er natta over, for de første to timene av dagens etappe er identiske med løypa til fjelløpet rundt Civetta. Vi har ikke overdreven lyst til å møte motgående trafikk av 2000 løpere, så vi legger allerede ut kl. 7:20 (!). Etter knappe to timer når vi Coldai-hytta, som også er andre forsyningsstasjon for fjelløpet. Så langt ville vi i alle fall komme før vi møtte løpere. Etter at vi har klart det, tar vi oss tid til en liten styrking, for vi har ikke niste med i dag, og neste mulighet til å stoppe er først om fire timer.

Kort etter at vi legger ut igjen, kommer det første løperparet imot oss. Så det andre, det tredje, og snart en endeløs strøm av løpere — feltet foran jogger, de litt senere går, og de helt bakerst tar til og med pause og ber oss ta minnebilder.

Da strømmen sakte ebber ut, forlater også vi grusveien der løperne kjempet seg opp og vi spasierte ned, og går de neste to timene oppover igjen på en fin sti gjennom skogen.

Det går godt framover, for etter over to uker med mellom 5 og 7 timers vandring hver dag er vi innløpt. Etter to dager hadde vi fortsatt stølhet og særlig på dagene 3, 4 og 5 ganske stive lår og legger; nå har kroppen vant seg til belastningen. Også ryggen har vant seg til sekken, og vi kjenner ikke lenger vekten på ca. 11–12 kg (bortsett fra litt i motbakke). Også vondtene på føttene (blemmer og trykkpunkter) holder seg i sjakk. Peik ba i dag om sin første Compeed; jeg har hatt én på høyre hæl siden starten av turen, i tre dager én under venstre stortå (blemme) og én på venstre stortå (trykkpunkt). Ellers alt bra, også takket være jevnlig stell med hestesalve og fotkrem.

Mot kl. 14:30 er vi endelig ved hytta der vi kan stille tørsten. I Dolomittene finnes det, i motsetning til på Alpenes hovedkam, knapt bekker å friske seg opp ved underveis. Og med den nesten skyfrie himmelen og knappe drikkeforsyningen på Tissi-hytta var vi virkelig uttørket. Nylig styrket klarer vi også de siste 45 minuttene gåtid og når dagens mål mot kl. 16:00 — dessverre uten nett og wifi, altså uten mulighet til å oppdatere bloggen.

I dag står, nærmest som kronen på turen — bortsett fra dagen fra Stein til Pfunders — den lengste etappen på programmet: på over 7 timers gåtid (uten pauser) skal vi klare 1300 høydemeter stigning og 1300 høydemeter nedstigning.

De første to km går langs passveien på asfalt, deretter går det dårlig skiltet inn i skogen. Etter en halvtime er vi i tvil om hvordan stien fortsetter. Vi står midt i et område med hogstarbeid. På grunn av det er stien omlagt, og verken GPS eller kart hjelper. Da vi står ganske hjelpeløst i terrenget, nærmer en liten vandrergruppe seg, og vi spør dem om veien. Det er locals, og etter et minutt er vi tilbake på riktig sti. Etter ca. to timer kommer vi til en liten fontene der vi for siste gang de neste to timene kan fylle vannbeholdningen. På behagelig sti går det framover, noen ganger over ur, så igjen gjennom kratt eller større skogstykker, mest lett stigende. Mot kl. 14:30 når vi Rifugio Sommariva al Pramperet, der vi tar en kort pause for å spise pasta. Rifugioet ligger ganske fint, men verken folkene som jobber der eller tilbudet av mat og drikke matcher, så det er lett å dra videre.

Resten av dagens strekning har det i seg. Først går det i sikksakk over ur til Portela del Piazedel på 2097 m, deretter over store steinplater videre oppover, og til slutt bringer en luftig stigning oss nesten til 2400 m på Forcella de la Sud dei Van di Città. Derfra har vi ikke bare en storslått utsikt, men også en nedstigning på over 850 svært bratte høydemeter foran oss. Vi ser dagens mål, Rifugio Pian de Fontana, lenge, men nedstigningen dit går nok en gang ordentlig i knærne. Da vi kl. 18:00 løper inn (etter over 8 timers ren gåtid) belønnes vi med en svært koselig hytte (kanskje den koseligste på hele turen?), svært hyggelige verter og prima mat.

På hytta setter en München-kar seg til bords med oss og åpner samtalen med: «Hvem har tvunget deg med på denne reisen?» Da vi forteller historien, har han lite til overs for den. Hver sin smak — kanskje ikke tilfeldig at han er alene underveis 😉

Om kvelden tar vi fortsatt noen bilder av fjellene rundt og spiller Mäxle før vi like etter kl. 22:00 høflig blir bedt om å forlate hovedhytta og gå til vår like koselige sovehytte (15 senger, 7 opptatt) med eget WC/dusj. Verdt å nevne: dusjen hadde bare kaldt vann, noe som reduserte vannforbruket betraktelig og til gjengjeld fremmet blodsirkulasjonen vår like betraktelig.

Jeg kan knapt forestille meg at i dag skal være vår siste vandredag på Alpenquerung. Etter 17 dager med uavbrutt vandring, nesten 300 km, ca. 14000 høydemeter stigning og litt mer nedstigning skal vi i dag for siste gang pakke tøyet i vanntette poser, stappe alt i en stor søppelsekk til vern mot regn, plastere føttene med Compeed, trekke på damestømpebukser, deretter ullsokker, og endelig inn i de etter hvert ganske luktlade fjellskoene, ta sekken på skuldrene, gli inn i stroppene på vandrestavene og — forhåpentlig med full vannflaske — legge ut: utenkelig!!

Den siste etappen av Alpenquerung til Belluno byr på hard klatring der klatreutstyr er uunnværlig. Siden vi ikke har det, gjenstår bare nedstigningen til Cordevole-dalen.

Vi starter avslappet fra rifugioet vårt, for etappen er bare anslått til rundt 4 timer. Etter 150 hm ned har vi den siste stigningen til Forcella de La Varetta (1704), som vi klarer på knappe 30 minutter. Fra passet har vi fin utsikt til rifugioet fra forrige natt og Schiara (partiet med klatrestien). Foran oss venter 1400 høydemeter nedstigning, der første halvdel går ganske hardt i knærne. Etter ca. 2 timer er vi ved Rifugio Bianchet, der to menn nettopp er i gang med å gi et ferdig alpehorn siste finpuss. Vi blir ved hylleblomstsaft og pasta. Med 2,5 timer til bussen går i Cordevole-dalen legger vi ut på de resterende høydemetrene, ganske avslappet i 2 timer på en gruset bilvei.

I Cordevole-dalen treffer vi på en svært trafikkert hovedvei, derfra tar vi bussen til Belluno. Før det er det fortsatt tid til et raskt bad i en fjellbekk — et ekte høydepunkt til avslutning.

På Alpenquerung har vi allerede i flere dager fulgt den svært kjente Höhenweg 1 (jeg tror det finnes totalt 7) gjennom Dolomittene. Bussholdeplassen i Cordevole-dalen, som ligger 300 m over stedet der Dolomittenes høyfjeldsrute begynner eller ender, er derfor viktig for mange vandrere. Her står de fleste minst én gang som enten følger «Traumpfad München – Venedig» for Alpenquerung eller Dolomittenes høyfjeldsrute 1.

Tilsvarende treffer vi også på bussholdeplassen flere små grupper som vi allerede kjenner fra den ene eller andre hytta.

Vi — det er i snart 14 dager ikke lenger bare Peik og jeg. På vår 3. vandredag traff vi om kvelden på Lizumer Hütte to vandrere som også ville krysse Alpene: Tore og Inken, to venner fra Bonn. Fordi vi vandret i omtrent samme tempo, traff vi først på hverandre om kveldene på hyttene, kom i snakk, fant hverandre sympatiske, delte sovesaler, senere vanligvis 4-sengersrom, og vokste mer og mer sammen i de felles dagene. På slutten av vandringen ble vi til og med tatt for en familie. Vi hadde i alle fall stor moro som fire. Dessverre skilles våre veier etter den halvtimes bussreisen til Belluno, fordi Peik og jeg vil tilbringe én dag til i Venezia før tilbakeflygingen til Stuttgart, mens Tore og Inken ikke har lyst på menneskemasser i en by.

Etter hjertelig avskjed på stasjonen kjører vi videre med tog mot Venezia; med bytte og 50 minutters ventetid tar det ca. 2,5 timer. De siste kilometrene kjører toget på demningen som forbinder Venezia med fastlandet. Allerede på stasjonen er det svært varmt, med mennesker og støy overalt. For en kontrast til kjølig alpeluft og 10 vandrere om dagen (pluss noen flere på hyttene).

Hotellet i Venezia som jeg booket for noen dager siden underveis, ligger noen få minutters gange fra Markusplassen og dermed nesten på den andre siden av Venezia sett fra stasjonen — 2,5 km til fots eller 30 minutter med vanntaxi. Vi velger det siste; vanntaxien er ganske tom, i motsetning til dem som går motsatt vei. Kort etter Rialto-broen stiger vi av, og kort tid senere er vi innsjekket på hotellet. Nå er det først å strekke seg ut på senga og chille. Mot kl. 8 setter vi kursen mot Markusplassen og deretter til en pizzeria for å stille sulten.

Vi våkner tidlig — tydeligvis er vi vant til alperytmen. Men det har den fordelen at vi kan se litt av Venezia før alle turistene dukker opp. Så bestemmer vi oss for å avlegge Markusplassen, en av hovedattraksjonene i Venezia, et nytt besøk. Vi får også mulighet til å ta bilde av Sukkenes bro mens bare få turister er ute. Da Markusplassen sakte fylles og køene foran de ennå ikke åpnede kirkene og museene blir lengre, slentrer vi tilbake til hotellet og nyter den rikholdige frokosten ute på hotellterrassen.

Vi spiser behagelig frokost i Venezia på terrassen til hotellet vårt og ser på den endeløse strømmen av turister som trekker forbi terrassen — mer eller mindre begeistret — i retning Markusplassen. Det slipper vi heldigvis; vi tar vanntaxien fra hotellet direkte til flyplassen. Tar 45 min, også på grunn av den enorme trafikken på kanalene, der gondoler, vanntaxier og lekter som forsyner Venezia med varer må dele den knappe plassen.

Resten er transport: innsjekking med Air Berlin til Stuttgart, S-Bahn til hovedbanegården, tog til Karlsruhe, trikk til Neureut, de siste meterne til fots. Kl. 16:25 står vi hjemme igjen!

Faktaene: